Recension
Cave, Nick & The Bad Seeds
Abattoir Blues/ The Lyre of Orpheus
(Mute)

Problem. For noen uker siden ble jeg så grepet av »Nature Boy«, den første singelen fra Nick Cave & the Bad Seeds nye, dobbeltløpede album, »Abattoir blues«/ »The Lyre of Orpheus«, at det måtte en kraftanstrengelse til for å la være å trykke på repeat-knappen på kutt 6.
En kjøretur ut på landet gjorde susen. Akkurat plass til et album hver vei.

»Abattoir Blues«/ »The Lyre of Orpheus« er Caves trettende album med alltid dresskledde The Bad Seeds som backingband og medsammensvorne. Noen har kommet og gått i den omfattende oppsetningen, bl.a. gitaristene Kid Congo Powers (Gun Club/ Cramps), og nå sist, tyske Blixa Bargeld (Einstürtzende Neubauten). James Johnson fra Gallon Drunk har tatt over på gitar (og orgel).

På de 25 (!) årene som Cave har opptrått på rock-scenen har han gått avstanden fra å være ulyttbar støyrocker til å levere noen av de vakreste sangene du kan finne. På de siste utgivelsene (»No More Shall We Part«, »Nocturama«) har han etablert seg som rockens fremste forvalter av pasjonert poesi. En arvtager etter Leonard Cohen, som med betydelig eleganse turnerer bibelske referanser (og omskrivninger), brutal misantropi, besk humor og storslått romantikk.

Cave og The Bad Seeds kan ha laget sitt »Blonde on Blonde« med disse to albumene. Tretten album ut i karrieren er det i så tilfelle svært oppsiktsvekkende. Common sense i en bransje som til en hver tid er på jakt etter nye navn (eh..helst bilder!) å hype, er at Nick Cave & The Bad Seeds skulle vært portet fra rocksnobbenes stereoannlegg.

Helvete heller. De har ikke bare laget årets plate. De har lagets årets plater!

»Abattoir Blues« er muligens noen hakk tyngre og mer villstyrig enn »The Lyre of Orpheus«, men det er marginelle forskjeller. Begge er gospel-rock-plater, London Community Gospel Choir spiller en like stor rolle på begge som noen enkelte Bad Seeds.

De sterke sangene står i kø. Her er ganske enkelt ikke langhalm å oppdrive! Åpningen på »Abattoir Blues«, voldsomme »Get Ready for Love« er stompende soulrock som lar Bad Seeds kaste på det de har av kakafonisk energi. En total utblåsning som slår fast at Bad Seeds ikke er på vei mot gamlehjemmet, selv om sjefen oftere og oftere liker å lene seg mot pianoet. »Cannibal Hymn« styres av en magisk gitarfigur som surkler rundt i bakgrunnen, menns gospelkoret kjemper seg til overflaten. »Abattoir Blues« holdes oppe av en firkantet trommefigur, aksentuert av massivt piano, mens Cave messer dypt mot det svarende koret..»I went to bed last night and my moral code got jammed/ I woke up this morning with a Frappucino in my hand..« Frappucino? Det må være første gang i en rocktekst?

Og så er det »Nature Boy« da. Med et refreng som gjør at det kiler i magen! ..»And she moves among the sparrows/ And she floats upon the breeze/ She moves among the flowers/ She moves something deep inside of me..« Cave innrømmer at Steve Harleys »Come up and see me (make me smile)« er en aldri så liten inspirasjon. Men so what? Her er melodi og tekstmessig innhold, musikalsk prestasjon og destilert rockeufori skrudd sammen til 4-5 minutter med Meningen Med Rocklivet. Intet mindre.

/Tom Skjeklesæther