Recension
McClinton, Delbert
Cost of Living
(New West)

Den grammy-prisede kongen av roadhouse rock’n’roll fra Fort Worth, Texas viser ingen tegn til å trappe ned verken på turneringstempo eller i studio. Faktum er at han etter å ha passert de 60 og kom på plateselskapet New West, ligger han musikalsk sett lpå sitt høyeste og mest kreative nivå i en karriere som går helt tilbake til 1950-tallet. »Cost of Living« står ikke noe tilbake for de to foregående helstøpte studioproduksjonene av country-blues-R&B-jazz-hillbilly - albumene »Nothing Personal«(2000) og »Room To Breathe« (2001). I tillegg har han et dynamisk livealbum tatt opp under Ole Blues festival i Bergen 2003.

Vitaliteten i musikken henger sammen med at han har fått tilbake låtskriverinspirasjonen som preget hans klassiske albumutgivelser på ABC på 70-tallet. Når han ikke skriver selv gjør han det gjerne i samarbeid med Gary Nicholson, som også produserer platene sammen med Delbert. Det uhyre velspillende og samspilte bandet utgjør også stammen av studiomusikerne, men som selvfølgelig blir supplert med de vanlige mistenkte, blant dem Texas-bluesessene Bill Campbell og James Pennebaker på gitar, bakgrunnsvokalister som Bekka Bramlett og Russell Smith.

Cost of living er tilegnet bluesgigantene T-Bone Walker og Percy Mayfield, men plata kunne like gjerne vært tilegnet George Jones og Harry Choates. Men i denne gumboen utelukker ikke det ene gode det andre gode, de fremhever hverandre. ”Midnight Communion” er et høydepunkt av countrytristesse og tårer i ølet og tekstlinjer som kunne vært en Tom Waits verdig:

”… Down at the Neon Angel beneath a flashing star/ a rag tag congregation is/ gathered at the bar/ searching for salvation/ for an hour or two/ while the jukebox in the corner/ plays the blues..It’s midnight communion/ down on second avenue/ they take the wine/ till closing time/ a fellowship of fools..”.

I neste låta smeller han til med sin musikalske trosbekjenning fra Jack’s Place (Jack Rubys nattklubb i Dallas der Delbert hadde sine læreår) med smittende South Louisiana cajun rock’n’roll:

”…they got a dude on bass guitar beats/anything I ever seen/ they even do some James Brown/ we can dance to the boogaloo/ I like to listen to rock and roll/ but honey i like two step too”.

Så jazzer Delbert det hele ned med en Ray Charles-Percy Mayfield-aktig pianoblues som er den kuleste after hours-musikk du kan tenke deg enten etter at du har vært på reise gjennom hele Delbert-landskapet av maricachi, borderballader, Jimmy Reed i sugende gulfcoast-arrangement, såre soulcountry-ballader og funky rock’n’roll.

Ikke gå glipp av ham neste gang han er på en scene i nærheten av deg selvom du har opplevd ham før. Her er de gamle eldst og best. Delbert eldes med verdighet.

/Øyvind Pharo

Lyssna på Spotify