Recension
Tolchin, Jonah
Clover Lane
(yep roc records)

Sangere/ låtskrivere fra New Jersey; Springsteen… Luke Elliot og nå Jonah Tolchin. Samtidig med at den brede musikken blir mer og mer elektronisk og produsentstyrt om dagen, øker tilfanget av unge musikere som tydelig går i en annen retning. Folk som mer eller mindre tilfeldig får med seg at det forrige århundret var Amerikas århundre også når det gjelder grensesprengende folkemusikkutvikling; arven etter Robert Johnson, Woody Guthrie, The Carter Family, Hank Williams, Johnny Cash, Muddy Waters og Bob Dylan.

I de fleste tilfellene er disse ungdommene ikke fotomodellmateriale som egner seg for pompøse videoer og den stadig snevrere avstanden mellom cat-walk og musikkscenene.

Snarere er de individualister, på en spennende oppdagerferd i gamle vinylplater og fortellinger.

De siste årene har bluesen også fått sin nye generasjon utøvere; Alabama Shakes, Gary Clark jr. og Benjamin Booker for å nevne noen sentrale. Folk som uten å blunke gjør hva de vil med bluesen.

Her kommer altså Jonah Tolchin, og med sitt andre album (det første, «Criminal Man», kom i 2012) har han meldt seg på i konkurransen om årets beste.

Tolchin har fått produsenthjelp av Marvin Etzioni (ex Lone Justice) og veteraner som Steve Berlin (Los Lobos), Chris Scruggs (sønn av Earl Scruggs) og Mickey Raphael (Willie Nelson Band) bidrar på saksofon, steelgitar og munnspill.

Jonah lærte seg å spille gitar da han var tretten. En dag havnet han i trøbbel på skolen, følte seg deprimert og tastet inn ordet «blues» på iTunes. Det han fant traff ham midt i hjertet, og derfra ble livet til Jonah en intens jakt på gamle bluesplater. Han lærte seg haugevis av soloer utenat. Fra bluesen fant han veien til folk-musikken, og det må ansees som bekreftelse på at han forstod hva han hadde oppdaget at han spilte på Newport Folk Festival i 2012.

Jonah Tolchins karrierebane har visse likheter med norske Monica Heldal, et stort gitartalent som ikke begrenser seg til bare gitaren.

Da Tolchin var femten år gammel hørte bluesveteranen Ronnie Earl ham spille i en musikkbutikk. Earl inviterte femtenåringen ut på lunch og opp på scenen for å spille med ham samme kveld.
Det er ikke vanskelig å forstå at Tolchin ble litt rettere i ryggen av Earls sjenerøse gest.

Han hadde sitt eget band, Uncle Fran´s Breakfast gjennom high school, men satset på egenhånd da han droppet å gå på college.

I fjor laget han EPen «5 dollar», det første samarbeidet med Etzioni, med «Clover Lane» befester samarbeidet seg i en svært variert plate, som fordomsfritt låner fra blues, folk, countryrock og en touch jazz og klassisk.

Etzioni har ord på seg for å være en musiker/ produsent som ofte tenker utenfor boksen, og med Tolchin har han fått et ungt talent å utnytte sin metode på, til nydelig sluttresultat.

Etzioni har til og med skrevet «Lytter-instruksjoner for «Clover Lane» på innercoveret av vinylen.

«Spill den fra begynnelse til slutt for en gruppe av dine venner i oppholdsrommet ditt. Ta med dere nødvendige substanser, inkludert mat og vann. Du kan også lytte i en bil; inviter noen få venner. Kjør rundt uten kart eller GPS og se hvor veien bringer dere. Skru volumet til høyre. Om du befinner deg alene i soverommet ditt og lurer på hva alt dreier seg om, er det ikke påkrevd med elektrisk lys. Om du tenner et stearinlys, eller bare befinner deg i mørket, så vil «Clover Lane» skinne igjennom alt. Du er ikke alene.»

Right on, Marvin!

Stemmen til Jonah og elleve fine sanger rekker langt.

Tidligere publisert på VG+

/Tom Skjeklesæther

Lyssna på Spotify