Recension
Dylan, Bob
The Complete Bob Dylan Album Collection, Volume One
(Sony)

Where Do I Begin?

Med ironien i tittelen, kanskje? På samme måte som Dylan tidlig ga opp troen på det perfekte, har han sannsynligvis også for lengst gitt opp troen på det komplette. Hans strålende ansats til en selvbiografi, utgitt i 2003, lød navnet Chronicles, Volume One. Siden har det aldri kommet noe nytt bind, selv om mange av oss fortsatt håper og venter. I dette tilfellet, der boksen inkluderer alle offisielle studioutgivelser, femogtredve album fra 1962 til 2012, samt de seks offisielle live-albumene, og attpåtil en dobbel-cd med låter gitt ut på tidligere kompilasjoner og eller singler, men ikke på studioalbum, er samlingen ikke komplett. Selv uten denne boksen finnes det et betydelig volum av offisielle utgivelser som mange artister ville gitt fra seg vitale kroppsdeler for å kunne kalle sine – dette gjelder ikke minst Bootleg Series, Volume 1 – 10, som i sum dels, ikke kompletterer, men utvider forståelsen for Dylans produksjon fra tidlig sekstitall og fram til langt ut på 2000-tallet (Witmark Demos, No Direction Home, Another Self Portrait, Rare & Unreleased, Tell Tale Signs), dels gir oss et langt rikere bilde av liveartisten Dylan, blant annet med hele konserter fra hhv 1964, 1966 og 1975. Bootleg Series viser oss et enormt mangfold både musikalsk og tekstlig, samtidig som alternative innspillinger og versjoner gir oss et tydelig bilde av hvordan Dylan jobber før og under produksjonen av sine utgivelser – hvordan han leter, finner og av og til mister eller i hvert fall gjemmer på perler og gullkorn, fordi de ikke passer inn eller fordi de kanskje kan brukes til noe senere, eller kanskje ikke – eller som emner som han kaster i en stor skuff han aldri åpner igjen.

Men, altså – den komplette samlingen er ikke komplett. Volume One kan godt bli det eneste, og tittelen kan henspeile på at han ikke anser seg ferdig ennå, at det vil komme mer, men selvfølgelig også på at Sony vil presse sitroner i mange år framover. Et Volume Two kunne blitt de til da utgitte Bootleg Series, kombinert med alle singleutgivelser og andre sjeldne utgivelser som ikke er med på Side Tracks, som for eksempel den låten som han før høstens turné kun har spilt to ganger, den lille valsen ”Waiting For You”, eller den fantastiske versjonen av Willie Nelsons ”Angels Flying Too Close To The Ground”, B-side på en av Infidels-singlene i 1983. Hans bidrag på andre artisters plater kunne vært tatt med, som duetten ”Sign Language” med Eric Clapton og duetten ”Buckets of Rain med Bette Midler. De kunne ta med hans bidrag på hyllester av for eksempel Hank Williams, Doc Pomus og Sun Records. I det hele tatt, for å komplettere bildet av Dylans offisielle utgivelser, kunne det blitt et imponerende Volume Two.

Men, altså – selv ikke det ville være komplett. Ryktene om nye Bootleg Series-utgivelser er mange, og Sonys muligheter er langt flere enn ryktene. Det har vært snakk om å gi ut flere live-album fra Dylans ekstremt omfattende live-virksomhet – det har for eksempel ikke blitt gitt ut livealbum fra hans meget engasjerte og ildsprutende gospelkonserter fra 1979-80, og selv om vi har fått noen enkeltkutt fra Never Ending Tour (turnéen som startet i 1988 og fortsatt vedvarer – over 2500 konserter, bare den) har vi ikke fått komplette live-album fra noen av denne turneens mange ansikter, det være seg den råe Clash-aktige sounden fra tidlige år, bluegrassperioden, keyboard-perioden, piano-perioden, munnspillperioden, uten-munnspill-perioden. Eller hva med en boks med de nærmere to hundre coverversjonene Dylan har sunget live? Eller hva med de fabelaktige akustiske Supper Club-konsertene fra nittitallet. Så har det vært rykter om å gi ut ”Bromberg Sessions” fra tidlig nittitall, outtakene fra ”Blood On The Tracks”, alternative versjoner av sangene fra ”Street Legal”, for ikke å snakke om de komplette (!) ”Basement Tapes” fra kjelleren i Woodstock etter motorsykkelulykken i 1966 osv osv osv. I det hele tatt. Det ligger der, og Sony blir tilsynelatende mer og mer bevisst hvilke skatter de besitter. Men det blir altså en annen gang. Om det blir.

Det var altså om noe av det som ikke blir utgitt denne gangen. Så til det som faktisk kommer!

Ved siden av alle studioalbum og alle ”ordinære” live-album inneholder boksen lite nytt, selv om den har laget dobbelt-albumet ”Side Tracks” som et fint supplement til det øvrige.

”Side Tracks” er en god idé, og et godt starting-kit for de som ikke har fått med seg ”Biograph” og andre kompilasjoner der Dylan har spedd på ”greatest hits” med tidligere uutgitt materiale. Den inneholder altså slett ikke alt av slikt materiale, men er like fullt en fin samling, vidt spennende fra tidlige perler som den for mange litt overraskende rockabilly-Bob fra 1963 med ”Mixed-Up Confusion” via den følsomme liveversjonen av ”Tomorrow Is A Long Time” (senere covret av Elvis, til Dylans store glede), til den fantastiske og billedrike ”Up To Me” (covret av Roger McGuinn), et outtake fra ”Blood On The Tracks”, den akk så vakre ”Abandoned Love” (covret av Everly Brothers) som ikke fikk være med på ”Desire”, til den forrykende ”Caribbean Wind” fra tiden rundt ”Shot of Love” – en sann svir av en sang. ”Series of Dreams”, ”Dignity” og den Oscar-vinnende ”Things Have Changed” hektes også på, og gjør samlingen i seg selv til en tour-de-force gjennom Dylans karriere fra 60-tall til 2000-tallet, delvis gjennom fine liveversjoner av kjente sanger, men like mye gjennom et supplerende kobbel med sanger som rager oppe med mye av det fineste han har gitt ut på tradisjonelle studioutgivelser. Her er ”When I Paint My Masterpiece” og ”Watching The River Flow”, her er ”George Jackson” og originalversjonen av ”Quinn The Eskimo” (”Mighty Quinn”) Likevel er det altså slik at det finnes en lang rekke av Dylans fineste låter som ikke er med i denne boksen, det viktigste unntaket er kanskje ”Blind Willie McTell”, det unike outtaket fra ”Infidels” i 1983, men som ble gitt ut på den første Bootleg Series-samlingen i 1991. Hadde vi vært riktig heldige, hadde også den andre innspillingen av samme sang kommet ut til slutt. Kanskje på Volume Three? Volume One er et overflødighetshorn av fantastiske sanger og album, men likevel gjerrig på nyheter – det spares til senere.

Boksen inneholder samtlige av Dylans studioalbum, til og med ”Dylan” (1973), det eneste som til nå har vært svært vanskelig å skaffe på cd. Albumet ble laget nærmest som en hevn fra Columbia i perioden Dylan tilbragte på Asylum med platene ”Planet Waves” og ”Before the flood”. Det inneholder kun coverversjoner fra tiden rundt ”Self Portrait” og ”New Morning”, og ble tappet fra samme kilder som årets ”Another Self Portrait”, men da langt mindre vellykket og skjønnsomt, selv om også denne platen har sine fine øyeblikk.

Men, altså – toget går fra 1962 til 2012, fra debutalbumet ”Bob Dylan” med den ekstremt ærgjerrige og ambisiøse tjueåringen fra Minnesota sitt første forsøk og fram til den aldrende poetens ”Tempest” i 2012. I spennet mellom disse to albumene har han vunnet og tapt hjerter og fans i mange runder – han vant det puritanske folkpublikummet med sine første album, forvirret dem med ”Another Side of Bob Dylan” og etterlot dem vantro og/eller sinte når han tok i bruk rockeuttrykket i 1965 og 1966. Han overrasket rockepublikummet med å lefle med Nashville og countrymusikk på tampen av sekstitallet, famlet seg fram noen år før han festet grepet for sin nye blomstringsperiode i 1975, med kanskje sitt aller sterkeste album, ”Blood On The Tracks”, etterfulgt av ”Desire” og den underkjente klassikeren ”Street Legal”. Han sjokkerte deretter igjen store deler av sitt publikum med gospeltrilogien ”Slow Train Coming”, ”Saved” og ”Shot of Love”, men nå kan man ta fram albumene på nytt og faktisk høre dem ute av den tids kontekst, og konstatere at det finnes en rikdom også i den utskjelte ”Saved”, remastret med tanke på denne utgivelsen. Dylans brennende hjerte banker i mot oss på sanger som ”Saving Grace” og ”Pressing On”, gospel på sitt aller beste. Man kan høre en av hans aller fineste sanger, ”Every Grain of Sand”, som nærmest ved et tilfelle ble fanget opp i studio, der han uten forvarsel satte seg ved pianoet. Han kommer deretter ut av gospelperioden og famler seg fram i et musikalsk åttitallslandskap som er fremmed for ham hva studioarbeid angår, og prøver seg med nye rytmer og komp, han lager fantastiske sanger fremdeles, noen av dem gjemmer han i en skuff, og sliter generelt med å finne sitt eget musikalske uttrykk i en ny tid, før han med den strålende ”Oh Mercy” og ved hjelp av Daniel Lanois kombinerer tradisjon og nye muligheter i studio på perfekt vis igjen. Han mister fokus igjen på ”Under The Red Sky”, men går tilbake til røttene og finner nytt fotfeste med albumene ”Good As I Been To You” og ”World Gone Wrong”, de blir en plattform for Dylans neste store blomstringsperiode, selv om hans nye sanger først kommer flere år etterpå, startende med mesterverket ”Time Out Of Mind” i 1997, der han, til tross for at døden og livets begrensethet har vært et tema siden 1962, mer enn noen annen gang fordyper seg i det forgjengelighetens fyrverkeri livet er: ”It’s not dark yet, but it’s getting there”. Tre Grammyer fikk han for dette, både som årets mannlige rockevokal og årets album, femogtredve år etter debuten. Albumet er forløperen til en serie album som musikalsk sett er tilbakeskuende, der de sprer ut en vifte av amerikanske sjangre etablert siden forrige århundreskifte og fram til det femtitallet der den unge Robert Zimmermann blir fanget av musikken. ”Love and Theft”, ”Modern Times”, ”Together Through Life” og ”Tempest” er alle dynket i en marinade av americana, blues, rockabilly, country, swing, jazz og folk, ja til og med texmex – musikken som han lyttet til ved radioen på gutterommet, som fikk det til å rykke i både penn og fot, og som satte i gang den musikalske lavinen han selv skulle bli. Til og med hans barndoms julesanger spiller han i 2009 inn, komplett med arrangementer, komp og kor i den stilen han selv hørte dem første gangen. ”For me the future’s a thing of the past.” Han spinner et nett av fornyelse og tradisjon gjennom femti år og fanger både tidsånd og weltschmertz, både ungdom og alderdom veves sammen i det store lappeteppet som utgjør hans musikalske og tekstlige skattekammer. Med denne samlingen har man muligheten til å skaffe seg dette som én eneste utømmelig Zareptas krukke, fysisk med ”originalcovrene” eller digitalt med all musikken samlet på minnepinne til installasjon på den spiller du måtte ønske. Samlingen er en drøm for den som nettopp har oppdaget Dylan og som raskt vil komplettere samlingen for en billig penge (selv i en norsk platebutikk betaler du bare 45 kroner pr album), det er den perfekte julegave for den dylanologiske misjonær, det er en gavepakke også for den mer enn middels interesserte Dylanfan som aldri har skaffet seg de 10-15 siste albumene man ikke trodde var så viktige. Men hva så med deg som har alt dette fra før, trenger du egentlig denne boksen? Egentlig ikke. Det du får i tillegg til det du har fra før er (kun) en lekker innpakning, nyskrevne ”liner notes” OG du får på kjøpet remastrede utgaver av 14 av albumene, en remastring gjort for akkurat denne boksen. Så dersom du ønsker å ha alt det Dylan har gjort i optimal lyd, så ja, her er boksen også for deg.

Alt Dylan har gjort er ikke fantastisk, han kan bevege seg fra tindens topp til ubetydeligheter, av og til på samme album. Likevel er det slik at det ikke er noen av disse albumene jeg ville vært foruten – selv på de svakeste av dem er det øyeblikk som fortjener oppmerksomhet, som den amerikanske odysséen ”Brownsville Girl” på den ellers svake ”Knocked Out Loaded”, som den swingende ”Cat’s In The Well” med Stevie Ray Vaughan på den sammenraskede ”Under The Red Sky”, som ”Death Is Not The End” på ”Down In The Groove” osv. Her får du alt samlet i sin overveldende bredde og i en samling som både i dybde og bredde, både tekstlig og musikalsk, på det nærmeste er umulig å toppe noen gang. Kvantiteten, kvaliteten og utbredelsen gir en ekstremt høy score, og det faktum av over trehundreogfemti av disse sangene er covret over seks tusen ganger av over tre tusen artister taler også sitt tydelige språk om verdien av det som her er samlet. Dylans betydning og omtalen av denne er gjentatt til det nesten bedøvende kjedsommelige, men her kan nå hver i sær gjøre seg opp sin mening, og muligheten for dette er særskilt godt tilrettelagt med denne boksen.

Løp & kjøp!

Bonus Tracks

Side Tracks:
• Baby, I’m in the Mood for You *
• Mixed-Up Confusion (45) *
• Tomorrow Is a Long Time (live) **
• Lay Down Your Weary Tune *
• Percy’s Song *
• I’ll Keep It With Mine *
• Can You Please Crawl Out Your Window? (45) *
• Positively 4th Street (45) *
• Jet Pilot *
• I Wanna Be Your Lover *
• I Don’t Believe You (She Acts Like We Never Have Met) (live) *
• Visions of Johanna (live) *
• Quinn the Eskimo (1967) *
• Watching the River Flow (45) **
• When I Paint My Masterpiece **
• Down in the Flood (1971) **
• I Shall Be Released (1971) **
• You Ain’t Goin’ Nowhere (1971) **
• George Jackson (45 acoustic version)
• Forever Young (demo) *
• You’re a Big Girl Now (alternate)*
• Up to Me *
• Abandoned Love *
• Isis (live) *
• Romance in Durango (live) *
• Caribbean Wind *
• Heart of Mine (live) *
• Series of Dreams
• Dignity
• Things Have Changed
*= Fra Biograph, 1985
**= Fra More Bob Dylan Greatest Hits

Singleutgivelser som kunne vært med på Side Tracks:

• 1966 - Just Like Tom Thumbs Blues (live fra 1966, fantastisk versjon, B-side)
• 1967 - If you gotta go, go now (A-side)
• 1971 - George Jackson (A-side, versjon med band)
• 1971 - Spanish is the loving tongue (B-side - alternativ versjon)
• 1976 - Rita Mae (B-side)
• 1979 - Trouble in mind (B-side)
• 1981 - Let it be me (B-side)
• 1983 - Angels flying too close to the ground (B-side)
• 1986 - Band of the hand (A-side - fra soundtrack) 1990 - Most of the time (B-side - alternativ versjon)
• 1991 - Blind Willie McTell/It takes a lot to laugh, it takes a train to cry (fra Bootleg Series, riktignok. men altså ikke med I boksen)
• 1993 - My Back Pages (fra tribute-konserten til Bob, sammen med George, Tom, Roger, Eric og Neil)
• 1995 - A Hard Rain's A-Gonna Fall (B-side, live fra Nara, 1994 - en av de aller fineste versjonene)
• 1998 - Tombstone Blues (B-side, live), Ballad of a thin man (B-side, live), Boots of Spanish leather (B-side, live), Tombstone blues (B-side, live)
• 2000 - Make You Feel My Love (B-side, live), Song to Woody (B-side, live)
• 2000 - Highlands (bonustrack på The Best of Bob Dylan, live) Blowin' in the wind (bonustrack på The Best of Bob Dylan, live)
• 2001 - I Was Young When I Left Home (bonustrack på Love And Theft, live)
• 2007 - I Want You (Mark Ronson remix)
• 2009 - Down Along The Cove (B-side, live) Twas the night before Christmas (B-side, resitasjon fra Theme Time Radio Hour) 2010 - The Times They Are A-Changin' (A-side, demoversjon)
• 2013 - Wigwam/Thirsty Boots (single fra Another Self Portrait)

I tillegg til dette har vi en lang rekke deltakelser på tribute album, soundtracks osv. Det er mye å ta av for Volume Two.

/Johnny Borgan