Recension
Fernebring, Lars
Ödets nyckfullhet Bob Dylan på svenska
(Rootsy.nu)

Lars Fernebring gir i høst ut Bob Dylan på svenska for andre gang. Det er ti år siden han ga ut den fine samlingen ”Inte ens ett farväl”, mens han i høst gir ut ”Ødets nyckfullhet”. Ferne er oppsiktsvekkende god til å velge blant Dylans låter – han gjør i liten grad de opplagte valgene, men finner på begge samlingene fram til mange perler som det er laget relativt få coverversjoner av, noe som gir ham en særskilt god mulighet til å sette sitt eget stempel på sangene. I så måte er det symptomatisk at hans versjon av den gjennomcovrede ”Don’t Think Twice, It’s All Right” kanskje framstår som årets albums svakeste punkt. Vi aner kanskje en gjennomgående mer dempet Ferne ti år etter, men det er også et sting i enkelte av låtene som absolutt får fram den lidenskapen som ligger bak coverversjonene.

Det vakre og poetiske svenske språket kler Dylans sanger godt, slektskapet med nynorsken er i så måte både påfallende og interessant. Dylan på svenska er kanskje derfor også en egen sportsgren, der både Mikael Wiehe, Ebba Forsberg, Totta, Cornelis, Afzelius og mange flere har gått denne veien før. Tross denne rikholdige tradisjonen gjør Ferne stoffet til sitt eget, både som del av en svensk tradisjon og som Dylans forlengede arm.

Jeg liker oversettelsen av titlene godt, slik han gjør det med ”Hon finns alltid kvar”, en svært konkret beskrivelse av ånden i ”If You See Her, Say Hello”, med ”När dagen sakta vaknar” som uomtvistelig perspektiv i ”Mr Tambourine Man” og med ”Hon väljer själv i alla fall” som en rask skisse av kvinnen som besynges i ”Love Minus Zero/No Limit”, selv om jeg mener Ferne snubler litt på målstreken når han oversetter Dylans ”My love is like a raven at my window with a broken wing”, beviset på at den sterke kvinnen også har et svakt punkt, med den motsatte meningen: ”min älskling er som fågeln, och hon flyger från mej när hun vill”. I det store og hele oppfatter jeg likevel at oversettelsene viser stor forståelse for Dylans tekstlige univers.

Mine favoritter på platen er en veldig fin tolkning av ”Going, Going, Gone”, her oversatt med ”Jag försvinner”, ”Kommer du i morgon” – oversettelsen av ”Meet me in the morning” og en elegant og slentrende forsvenskning av Oscarprislåten ”Thing Have Changed”, i Fernes verden ”Det var då”. I alle tre låtene trekker han pusten litt dypere og gir litt mer vokalt, et ekstra lag med følelser utenpå de rolige arrangementene. Hans akkompagnerende kamerater musiserer fint rundt og bak Ferne, og det er mange fine gitarmomenter i løpet av albumet.

Milan Kundera skriver i ”Forrådte testamenter” om det problematiske med tolkninger og oversettelser, og gir en rekke eksempler på oversettere som misforstått skal hjelpe forfattere og musikere, og på den måten går over streken for hva han mener bør være ”lov”. I Fernes tilfelle oppfatter jeg at han er på trygg grunn hele veien, med stor respekt for originalene, men med motet til å gjøre gode valg poetisk, og i tråd med Dylans vilje til å fornye dels både tekster og melodier, slik han disse dager omskriver teksten på både ”Tangled Up In Blue” og ”Simple Twist of Fate”. ”Ødets nyckfullhet” føyer seg fint inn i denne tradisjonen, står støtt på egne ben, men bør også kunne inspirere lytterne til å finne fram originalversjonene av de meget fint håndplukkede låtene på albumet. Om Ferne skal komme med et tredje Dylan på svenska ville jeg anbefalt ham å jobbe videre med å hente fram mer av det røffe og tøffe i vokalen sin, som ligger der glimtvis, men som jeg tror kan være med å løfte sangene enda høyere. Likevel og alt i alt – et fint album, vel verdt å lytte til.

/Johnny Borgan