Recension
Son Volt
Okemah and the Melody of Riot
(Columbia Legacy)

Selvfølgelig er det noe med Jay Farrars stemme! Den har kvaliteter sammenlignbare med Neil Youngs, Gram Parsons´ og Bob Dylans. En stemme med en umiddelbar egenart som griper fatt i deg uansett hvilket uttrykk den ellers måtte pakkes inn i.

Som den mest distinkte sangeren i Uncle Tupelo så det til å begynne med ut som om Farrar skulle stikke av med de største fremgangene da Uncle Tupelo sprakk på midten av nittitallet. Son Volts første plate, »Trace«, inneholdt da også alt-country-klassikerne »Windfall« og »Tear Stained Eye«, sanger som kan puste liv i et hvert utdøende leierbål. (Husker at Steve Earle gjorde »Windfall« en kort tid etter »Trace« utgivelse og kalte den »the best song around right now«!)

Underveis har tidligere Tupelo-kollega Jeff Tweedy utviklet sitt band, Wilco, til USAs mest omtalte eksperimentelle ensemble ved siden av Flamin´ Lips.

I den prossesen har Tweedy fjernet seg lenger og lenger fra musikken som først brakte ham oppmerksomhet.

Jay Farrar har i sin solokarriere også gjort iherdige forsøk på å riste av seg alt-country stemplet. Allikevel stilte han opp på fjorårets Gram Parsons-tribute i Los Angeles!?

Tidligere i sommer fikk vi en Son Volt-antologi og sogar en konsert-DVD med originalbesetningen i et opptak fra Austin City Limits. (Begge deler vel verdt å anskaffe for fans).

Det var derfor tilløp til opprømthet i alt-country verdenen da Farrar i fjor besluttet å videreføre Son Volts reunion fra bidraget på tributeplaten til Alejandro Escovedo. Det viste seg raskt at Farrar og trioen Heidorn/ brødrene Boquist ikke klarte å komme til enighet om forretningsmessige aspekter ved Son Volts virksomhet. Derfor er Son Volts fjerde studioalbum, »Okemah and the Melody of Riot« laget med tre nye medlemmer; Dave Bryson på trommer, Andrew Duplantis på bass og sang og Brad Rice på gitar. (Rice var nylig i Skandinavia sammen med sangerinnen Tift Merritt).

»Okemah« fortsetter videre der »Wide Swing Tremolo« (1998) slapp. Noen hevder at den er mer rock enn de tre første Son Volt-platene. Det er i tilfelle marginalt, Farrar har alltid vært glad i fuzzgitarer. Han sørger allikevel for å variere uttrykket med mer lavmælte runder som bidrar til tydeliggjørende kontraster. Best denne gangen er «Medication», som rusler avgårde med maracas, tabla og sitar-lyder fra Mark Spencers slide dulcimer (!).

Farrar bruker sin knappe poesi til å posisjonere seg i et land som stadig er en utfordring for folk som som ikke lar seg fascinere av uhemmet statusjakt og kopiøst forbruk. Farrar påkaller Woody Guthrie, Leadbelly og, obskurt, Dylan i de to åpningsangene »Bandages & Scars« og »Afterglow 61«. Han er opptatt av historien som finnes i landskapet, i veiene og i platene (»Gramophone«). Han ser seg tilbake for å prøve å forstå en stadig mer fragmentert og flimrende samtid.

Selvfølgelig er det ingen paroler eller manifest. Bare kort tilhugne setninger, som allikevel gir mening via Farrars melankolske og følsomme levering.

»Okemah and The Melody of Riot« er komplett rock, out of time og således med alle muligheter til å bety noe også om ti år. Produsent Farrar og tekniker, John Agnello (Madrugada etc.) har ikke latt seg friste av »moderne« grep. Det er selvfølgelig nøkkelen til fremtiden. Platen er ikke utgitt på spesialetiketten Columbia Legacy uten grunn. Den er ellers forbeholdt gjenutgivelser av historisk musikk.

/Tom Skjeklesæther

Lyssna på Spotify