Recension
Fabulous Thunderbirds
Painted On
(Tone-Cool/Artemis)

Endelig en skikkelig T-Birds-plate igjen, den er rootsy og blues-dynket og dynamisk samprodusert av Los Lobos-saksofonisten Steve Berlin og Kim Wilson. Albumet bærer preg av den samme vitaliteten og fornyingen som Delbert McClintons to siste studioalbum, og noen av McClintons eminente Nashville-songwritere er da også kreditert. Åpningssporet ”Hard Knock” er for eksempel et samarbeid mellom Kim Wilson og Gary Nicholson. Helt klart en låt skreddersydd for en stormende T-Birds-groove med full pakke fra bandet. Akkurat som på Kim Wilsons siste solo-CD brukes åpningssporet også som avslutning i en dempet langsom versjon.

Dette albumet har det som T-Birds’ 90-tallsutgivelser manglet: interessante nye låter. Med to unge, sultne gitarister på plass, Kirk Fletcher (fra Kim Wilsons bluesband) og Nick Curran (kometkarriere med sitt band The Nite-Lifes), er kjemien i bandet blitt eksplosiv. Ronnie James på bass, Jimmie Bott på trommer og veteran Gene Taylor på piano er en fryktinngytende lydvegg. Kim Wilson på sang og munnspill får også hjelp av Steve Berlins gryntende barytonsaks. Dette er et ensemble hvor det handler om å fylle ut og bygge opp hverandre. Det skjer det noe i lydbildet hele tiden, dette er som å høre de fyldigste studioinnspillingene til Howlin’ Wolf-bandet, da det var to gitarer, piano, munnspill og saks. Den lyden har Steve Berlin fått til med Los Lobos, nå har han gjort det med T-Birds. 60-tallets Chess-sound, 60-tallets sørstatssoul fra Fame Studio og 60-tallets country R&B fra Nashville.

”Hard Knock” har alle elementene, dyp tremolo på gitar som det Joe South gjorde på Aretha Franklins ”Chain of Fools”, slide a la Duane Allman, blåsvart Howlin’ Wolf-inspirert munnspill av Kim og churchy orgellyd pumper denne låta gjennom et mytisk amerikansk musikklandskap.

Med en sånn åpning kan det ikke gå galt. De fem første låtene er alle sammen nyskrevne og viser stor variasjon i stemninger og tempo, og bygger på det beste i T-Birds-tradisjonen. ”Two Time Fool” er en uimotståelig cajun-swamp pop-rocker i Rockin’ Sidney-stil med munnspill og lynrask gitarplukking. ”Love Speaks Louder Than Words” kunne vært en Delaney & Bonnie,/Peggy Scott & Jo Jo Benson duett fra 1969, men det er Kim som synger med Detroit Cobras-vokalisten Rachel Nagy, i spann med blåserrekke og buldrende soulgitar. Hvilket minner om at helt i begynnelsen hadde T-Birds både Kim Wilson og Lou Ann Barton som vokalister i slike duetter, men de ble aldri spilt inn. Tittelsporet går videre i en funky sørstatsgroove som den første coverlåten, ”Feel My Way Around”(Earl King), viderefører. Den tyngste låta, ”Rock Candy”, kan på sin side kalles sørstatsrock og avløses av den største av albumets mange nyskapninger i T-Birds-repertoaret, Waylon Jennings’ countryhit fra 1968, ”Only Daddy That Will Walk The Line”, som passer Kim Wilsons stemme på en prikk, og Nick Currans ferdigheter som hillbillygitarist gjør heller ikke skam på originalen.

I denne andre halvparten av CDen går materialet mer og mer over i et rootslandskap av ypperste klasse. Her kommer den sugende Albert King-inspirerte bluesen ”I’m Your Postman” med gitarkor på gitarkor, coverversjonen av Leroy Washingtons Excello-klassiker ”Wild Cherry” og Joe Simons Junior Parker-lignende gospelblues ”When I’m Gone”. Og Nick Curran som vokalist og gitardjevel på sin originallåt ”You Really Torture Me” er en ekstra bonus og ren styrkemarkering fra et band som nå er fryktelig tilbake.

/Øyvind Pharo

Lyssna på Spotify