Recension
DeLisle, Grey
Iron Flowers
(Sugar Hill/ Playground)

Fjorårets album fra den amerikanske sangerinnen Grey DeLisle delte lytterne i to kategorier, de som forelsket seg nesegrust i Greys skakke og knirkende sangunivers, og de som ikke kunne stå ut med hennes uortodokse tilnærming til amerikansk folkemusikk.

»The Graceful Ghost« var preget av en antikk atmosfære der Greys unike stemme svevde rundt som et spøkelse på rømmen fra et et sent 1800-tall.

Historien om »The Jewel of Abiline« beskrev en kvinneskikkelse du må til forfatteren Larry McMurtry for å finne maken til. Platen var spilt inn på kjøkkenet hjemme hos Grey og ektemannen Murry Hammond, bassist i Old 97s.

Med nye »Iron Flowers« tar Grey steget inn i vår tid. Uten at magien blir borte på veien. Det begynner med en helt usannsynlig tolkning av Queens »Bohemian Rhapsody«, dekonstruert til en lavmælt country/folk-ballade. Det skal riktignok mere til for å endre mitt syn på marsipankake-rocken til Freddy Mercury & co, men Grey besitter altså magiske fingertupper og tilraner seg sangen med avvæpnende enkelhet.

»Joanna« er både en Grey-original og en av årets aller flotteste sanger. Noe i retning av Marianne Faithfulls versjon av Shel Silversteins »Ballad of Lucy Jordan«.

Greys stemme er altså av det kaliberet som kan få menn til å møtes til duell. Noen vil hevde at hun ofte synger på tvers av folkeskikken (den gamle synge-rent-debatten!). Jeg er av den oppfatning at Greys stemme er noe av det mest sensuelle som kan komme ut av en høytaler!

Etter hvert utvikler »Iron Flowers« seg til en countryutgave av White Stripes med en ikke-anorektisk PJ Harvey ved mikrofonen.

»Who Made You King«, skrevet av produsent Marvin Etzioni (ex- Lone Justice) og Sam Lorber, er montert på en alldeles forheksende rytmefigur.

»The Bloody Bucket« er innspirert av livshistorien til Ms. Vannoy S. Ikke vet jeg hvem hun er, men Grey har reist et monument over henne som du ikke får kjøpt på dit lokale stenhuggeri.

Iron flowers and water towers and lonesome streches of black
Drunken cowboys and AM white noise And Tucson running down my back
This higway runs longer and faster than I do
it rolls on for always dipping in and out of view
The clay turns to asphalt and the dark sky turns to blue
This highway runs away from you...

Platen avsluttes av huskende »Inside Texas«, som ganske sikkert er en kjærlighetserklæring fra Grey til Murry,

There is a boy with a face like the bright Texas sun
And he dreams about train smoke when the daylight is done
Though his high lonesome song causes maidens heartbreak
To his woman he´s sweeter than red velvet cake..

Murry er Old 97s residerende tog- entusiast og drømmer sikkert om gamle damp-lokomotiv..

»Iron Flowers« er, i likhet med sin forgjenger, en merkelig opplevelse. Der det hjerteskjærende vakre kontrasteres av rustent og iret metall.

Det finnes ganske sikkert ikke noen som er som Grey DeLisle der ute.

Moren hennes, som er meksikansk-amerikansk og tidligere rocksangerinne, kastet blåpapirene til Grey da hun for en del år siden traff Jesus.

/Tom Skjeklesæther

Lyssna på Spotify