Recension
DeMent, Iris
Sing The Delta
(Flariella)

Det er mange som har ventet lenge på denne utgivelsen. Ikke minst de av oss som hørte henne synge på Working Class Hero-festivalen på Union Scene i juni, visstnok den eneste spillingen i Europa i år. Den rent pianobaserte solokonserten hadde kanskje trengt en enda mer intim scene enn den fikk, men for den harde og intenst lyttende kjerne som kjente artisten fra før, ble det et varmt og gripende gjenhør med artistens gamle sanger, flere fine coverversjoner og et spennende og løfterikt forvarsel om det albumet som nå endelig har kommet. Men ventetiden har for de fleste vart mye lenger enn siden juni – ”Sing The Delta” er faktisk det første albumet med nye sanger på seksten år, siden ”The Way I Should” (1996), og hennes første album i det hele tatt på åtte år etter samlingen med gamle gospelhymner, ”Lifelines” (2004). Men det er de to albumene før dette som er de virkelige klassikerne, den strålende debuten ”Infamous Angel” (1993) og mesterverket ”My Life” (1994).

”Sing The Delta” inneholder sanger fra nesten hele perioden, den eldste sangen fra 1998, en bunke er laget i løpet av siste året, andre har eksistert på skissestadiet gjennom de siste årene. Hvorfor hun ventet så lenge kan en bare spekulere om, men halvkvedede viser mellom sangene på årets konsert antydet at det handler om å helt ha troen på det man gjør, å ha det motet som kreves for å eksponere seg med nye sanger – skrivesperre, men sannsynligvis med sammensatte årsaker. Vi vet i tillegg at det kostet DeMent betydelig motbør å ytre seg samfunnskritisk innen en sjanger og et miljø som ikke primært har vært preget av politisk protest og uttalt skepsis og tvil hva religion angår. Så har vel denne artisten også en hatt bredere forankring mot singer/songwriter- og folktradisjonen enn det den jevne countryartist har, og da ikke bare gjennom sitt ekteskap med den svært underkjente Greg Brown.

Stemmen er slik vi husker den, som fra en annen tid, om mulig modnet til nye dybder – naken, ærlig, sårbar, men også kraftfull og fryktløs, dryppende av tårer og twang, og med en i særklasse ømhet for leveringen av den enkelte stavelse og det enkelte ord – hør for eksempel på den ettertenksomme og betagende ”Before The Colors Fade”. Musikalsk beveger DeMent seg mye innenfor den pianobaserte hymnetradisjonen hun vokste opp i og elsker, til tross for at hun ikke en gang vet om hun tror på Gud, som hun sier i ”The Kingdom Has Already Come”. Men en kan tydelig se for seg at Iris ville nikket til Bob Dylans omtale av de gamle sangene: ”The songs are my lexicon and my prayerbook. I believe the songs.” Sangene og musikken i denne tradisjonen har en langt dypere bunn enn de teologiske dogmene, og strekker seg ned mot der ordene uansett ikke lenger strekker til. Storytelleren får også fritt utløp i den triste historien om brorens brutale død, der bønnene ikke hjalp, og der resultatet ble ”The Night I Learned Not To Pray”, i en mer drivende melodi, i et slags ”Harper Valley PTA”-landskap.

I sentrum av albumet finner vi tittellåten – ”Sing The Delta” – det er aksen og høydepunktet hele albumet svirrer rundt, med smakfulle blåserarrangementer som utvider kompet med en touch av soul, en kunne bare ønsket at en Ray Charles i countryhumør hadde kunnet få prøve seg på denne perlen, der sangeren drømmer seg tilbake til alt hun elsket og elsker, og der hun avslutter med en ordløs nynning i beste Jimmie Rodgers-tradisjon. Den sier mer enn ord, men ordene selv forsøker også å fange det usigelige i verdien av å høre til:

It’s a land where the cotton used to grow – that holds a piece of my heart and soul…..
Dad took us west when I was a little child but it’s in my blood and still flowing strong and wild.
Sing the delta love song for me.

Tematikken i flere av sangene er av nostalgisk karakter, drømmen om en mer ukomplisert verden, slik barndommen var det, det er stadig i denne minneboken hun finner inspirasjon. Drømmen om å kunne være fri er gjennomgående, og i ”Makin’ my way back home” konkluderer hun også med at ”all these things that held me down / well, they just don’t matter anymore”. Good for you, Iris, tenker vi, for det føles også denne gangen svært lite sannsynlig at sangene ikke har en veldig sterk selvbiografisk åre.

DeMent udødeliggjorde sin mor allerede i ”Mama’s Opry” på sitt debutalbum, og sjarmerte alle med en mor/datter-duett på samme album. Moren døde i fjor, 93 år gammel, og dersom vi er riktig informert, var det Iris som var hennes nærmeste de siste årene. I sangen ”Mama Was Always Tellin’ Her Truth” får hun nok en hyllest, og det er ikke tvil om at hun etterlot seg ytterligere inspirasjon for Iris til å ta bladet fra munnen.

Albumet avsluttes med den vakre og lavmælte balladen ”Out Of The Fire”, og med ordene ”I’m headed back home”. Det er en velsignelse for henne, og for oss, at hun fant veien.

”Sing The Delta” er for undertegnede så langt årets countryplate. Den minner oss om hva den beste countrymusikken egentlig dreier seg om, strippet for staffasje og utvendige fakter, igjen står de renskårne melodiene, de direkte og utilslørte tekstene om de evige tema, og ikke minst, den inderlige vokalen som går rett til dypet av vår sjel, uten omveier. Iris DeMent hører i så måte til oppe blant de største. ”My Life” er vanskelig å toppe, men det er slett ikke umulig at ”Sing The Delta” gjør nettopp det.

Det er mange som har ventet. Noen har ventet uten å vite hva de ventet på.

Ventetiden er over. Ingen har ventet forgjeves.

/Johnny Borgan