Recension
Dylan, Bob
Duquesne Whistle
(Columbia (låt från )

«Listen to that Duquesne Whistle blowin, blowin’ like it’s going to sweep my life away.”

Vi er på stasjonen, toget tøffer i gang, sakte men sikkert, mens nåtidens «singing brakeman», Bob Dylan, står ved spakene, klar til å sparke fra. Etter et forsiktig riss av en intro, med ånden fra Jimmie Rodgers svevende over vannene, dunker bandet inn med lystig togrytme og ivrige gitarer. Vi gynger avgårde i et musikalsk landskap i skjæringspunktet mellom Bob Wills og Louis Armstrong, mellom Texas Playboys og Hot Five, – til tider hører vi gitaren klinge som klarinett i bakgrunnen, og kunne ikke pianoklunkingen i starten ha kommet fra Earl Hines, Hot Five-pianisten og Louis’ tro tjener, som kom fra, ja, nettopp, Duquesne? «You rascal, I know exactly where you’re going» hinter også mer enn tydelig tilbake til Armstrongs «You Rascal You».

Er det så siste reis vi er med på denne gangen, er det det sakte toget som har skutt fart på vei mot endestasjonen, eller hva skjer? Her hører vi både vårherres mor kalle og barndommens klatretrær passere revy, mens vi gynger lystig videre inn i solnedgangen. Eller kanskje vi bare flyter inn på en ny mellomstasjon. Hvem vet? Vi kan uansett høre smil og humør og spilleglede hos et band vendt mot hverandre i en herlig og tett jam mot slutten.

Togets plass i all americana er vanskelig å toppe der det tuter tøft på metafortoppen, og i det dylanske univers har det vært med fra første albums «Freight Train Blues». Han trives også usedvanlig godt i pre-rock-stilartene, som fisken i vannet. De to første låtene har således ikke budt på nye melodier, men mer gjenhør med gamle rytmer og riff, slik han har hatt for vane de siste årene. Tradisjonsbærer mer enn fornyer. Med sitt potente turnéband, forsterket med David Hidalgo virker han da også mer enn fornøyd med å fortsatt få det til å swinge på en «oldtimey» måte, samtidig som han holder rytmen og fraseringen høyt i hevd med sin umiskjennelig vindblåste og skjeve stemme, sjarmerende osende av autentisitet og levd liv.

«Duquesne Whistle» er den andre singlen fra Bob Dylans 35. studioalbum, «Tempest» - albumet slippes 11. september, muligens noen dager tidligere i Europa, og Dylan feirer på denne måten 50-års-jubileum siden debuten. Imponerende bare det. To friske og fengende låter har vi fått, men vi venter fortsatt på de riktig store Dylan-låtene. Der sliter han fortsatt med å nå en list som han selv har lagt høyden for.

/Johnny Borgan