Recension
Dylan, Bob
Early Roman Kings
(Columbia (låt fån )

All the early Roman kings
In their sharkskin suits
Bow ties and buttons
High top boots
Drivin’ the spikes in
Blazin’ the rails
Nailed in their coffins
In top hats and tails
Fly away over
Fly away, flap your wings
Fly by night
Like the early Roman kings

Scenen er satt. Over et klassisk bluesriff, a la Muddy Waters og Bo Diddley's »I'm a man«, rasper og rapper Bob Dylan i gang første smakebit fra sitt jubileumsalbum, »Tempest«, som kommer i september. Sangen er »Early Roman Kings« og de tette turnébandet er igjen forsterket med Los Lobos' David Hidalgo på accordion, noe som gir oss en klar zydeco-følelse i denne låta. Dylan sveiper nådeløst over og gjennom historien, som en ørn svever han i natten. Likevel, mens man fra tittelen forventer fokus på Romus og Remulus, skjønner vi raskt at referanser og bilder like mye favner bandeliv i et moderne New York, der Roman Kings var ėn av grupperingene. I korte, renskårne linjer, med treffende bilder tegner han fascinasjon, vold, frykt, skrekk, makt, 'the scum of the earth', slik han i tidligere tider har karakterisert mafiaen, samtidig som han i balladen »Joey« udødeliggjorde nettopp mafiabossen Joey Gallo som et menneske av kjøtt og blod. Motsetninger og mosaikker. Ingenting er det det gir seg ut for å være. Det er flere sider av alle historier, også denne sangen.

Er det banden som er fokus, eller de som oppfører seg som den? Er det også et oppgjør mot all hensynsløshet, det være seg gribbene fra Wall Street, tyrannene blant de romerske konger (hintes det til Nero med strofen: Bring down my fiddle, tune up my strings, i det Rom brenner) eller er det også den generell lysten til det onde i den enkeltes hjerte, eller alt dette? Er det slik at han tenker at intet menneskelig skal være ham fremmed, og at han i sin evige kunstneriske streben skal helt rundt ethvert tema, på baksiden og inn i mørket, like mye som det motsatte? Jakten på erkjennelse gir seg ikke. 71 år, men fortsatt ungdommelig søkende.

Dylan synger med scenestemmen fra pågående turnėliv, og bluessnerret er aldri langt unna - likevel hører vi alle ordene klart og tydelig. Musikalsk er singlen enkel og med familiært kjente riff, men likevel effektiv til formålet. Hans trang til å formidle er tilsynelatende utømmelig, enten han spytter ut »Ballad of a thin man« med Mefisto-belysning på sommerens konsert i Dresden, eller nå på denne nye låten.

I ain’t dead yet
My bell still rings
I keep my fingers crossed
Like them early roman kings

Vi tror ham. Og vi gleder oss som barn til »Tempest«, lovet 11. september. Der er spennet i tema og sjangre vidt og bredt, og Dylans evne til å overvelde oss, femti år etter debuten, er fortsatt helt klart tilstede.

/Johnny Borgan