Recension
Hogan, Kelly
I like to keep myself in Pain
(Anti)

Du skal antakelig være nerdete interessert i amerikansk rockundergrunn for å ha inngående kjennskap til sangerinnen Kelly Hogan. Riktignok albumdebuterte Hogan så langt tilbake som i 1996 (en plate med den fine tittelen ”A whiste only dogs can hear”), og slapp album nummer to og tre rundt årtusenskiftet på alt-country-labelen Bloodshot Records, men i årtiet som har gått har hun oftest vært med å gi vokal backing til andre artister.

I dag er Hogan fast med i bandet til Neko Case. Sammen bidrog Case og Hogan på Jakob Dylans utmerkede 2010-album, ”Women and Country”. Ellers har Hogan vært med å forgylle plater med Mavis Staples, Drive-by Truckers, Mekons og Tortoise.

Men det er folka på kvalitetslabelen Anti- (Tom Waits) som har bestemt seg for at en stemme av Hogans kaliber ikke bare kan spille annenfiolin. All ære til dem.

For Kelly Hogan kan virkelig synge. Soul. Country. Blues. R´n´B. Altså synge. Ikke vræle. Ikke skrike. Bare smyge seg inn i tekstene på en slik måte at du virkelig tror på karakteren som formidles. Det er det som faktisk er orntli soul-synging.

En som kan ett og annet om soul-synging er keyboards-legenden Booker T. Jones. Det er hans hammond-orgel som sildrer gjennom sangene på ”I like to keep myself in Pain”. I soul-aficionados bok er Booker T.´s deltakelse kvalitetsstempel godt nok.

Det iøyen og iørenfallende tittelkuttet, ”I like to keep myself in Pain” er skrevet av engelskmannen Robyn Hitchcock. Han stiller seg således i spissen for et antall svært velrenommerte låtskrivere som har bidratt her, med sanger laget direkte for at Kelly skal synge dem. Robbie Fulks, Jon Langford, Stephen Merritt, M. Ward, Andrew Bird og Vic Chesnutt. Sistnevnte leverte ”Ways of this world” fra seg ikke så lenge før han døde på tampen av 2009.

Du skal ikke mange sekundene inn i åpneren her, ”Dusty Groove”, før du forstår at Dusty (!) Springfield virkelig har fått en verdig arvtaker i Kelly Hogan.

En sangerinne som har det som skal til, tilsynelatende uten å anstrenge seg så veldig.
En krystallklar stemme balanserende på et veltemperert komp som blant annet teller trommeslageren James Gadson (Bill Withers, Ray Charles) og bassisten Gabriel Roth (Sharon Jones & the Dap-Kings). Musikere som besitter et instinkt for hvordan denne musikken kan løftes ut av tiden. Og spinnes rundt på tvers av årtiendene som en flygende tallerken. Kelly Hogan kan gjerne få lov til å være lyden av sommeren 2012.


Tidigare publicerad på VG+

/Tom Skjeklesæther