Recension
Blandade Artister
Country Funk 1969-1975
(Light in the Attic Records)

Det er mulig at musikk ikke blir bedre enn dette! Den på papiret usannsynlige sammensmeltningen av funk, soul og country som boblet ut av sørstatene i overgangen fra 60 til 70-tallet. Musikk som oser sex, alle varianter av mer eller mindre legale stimuli og en overlegen la-morgendagen-ta-hånd-om-morgendagen-holdning.

Det fortreffelige rocksnobb-selskapet Light in the Attic (for øvrig et killer navn for et selskap som har som holy mission å støve av den beste, glemte musikken) har forstått at vi ikke kan la en sommer til unnslippe uten å ha tilgjengelig det soundtracket som de seksten sangene på ”Country Funk 1969-1975” utgjør.

Da jeg var en ung gutt på midten av 70-tallet, hadde jeg sommerjobb på Texaco-stasjonen ved innkjøringen til Halden. De siste fire-fem hundre meterne inn til bygrensa går gjennom Remmen-dalen, et mini-delta med tett vegetasjon som om sommeren ser ut som om det er klippet ut av Mississippi.

I rolige stunder på bensinstasjonen pleide jeg å sitte og vippe på en stol utenfor inngangsdøra, med en kald cola i neven og lytte til egne mixtapes med den beste 70-tallsrocken.

Et minnebilde sitter klistret til hukommelsen for alltid. Mens jeg hørte på best of-plata til Tony Joe White, med bl.a. ”Polk Salad Annie” og ”Rainy Night in Georgia”, i noe som må ha vært en mild feberfantasi, forvandlet Remmen-dalen seg til et mystisk sørstatslandskap komplett med lukt, fuktighet og blendende grønne farger i alle sjatteringer.

Antakelig ble jeg brakt nådeløst tilbake til virkeligheten av en utålmodig kunde; ”Øy! Våkn opp! Full tank og vask gjerne frontruta.”

Tony Joe White er med her på ”Country Funk”, representert med den uomtvistelige macho ”Stud Spider”, hentet fra Whites 1970-album ”Tony Joe”.

De siste 10-15 årene har Tony Joe besøkt Norge så mange ganger at han for lengst har ervervet seg merkelappen ”Norgesvenn”. I hans tilfelle er det bare å takke og bukke. Vi får aldri nok av hans patenterte swamp-rock.

Mens Tony Joe White er en livs levende 68-åring, er det game over for flere av de andre bidragsyterne til ”Country Funk”.

Dale Hawkins (fetter av Ronnie Hawkins og komponist av ”Suzie Q”) døde i 2010. Det samme gjorde Bobby Charles (”See you later, Aligator”) og Larry Jon Wilson. Link Wray hang fra seg gitaren (i sitt adopterte hjemland, Danmark) i 2005 og Jim Ford tålte ikke å tjene gode penger igjen i 2007.

Gjenoppdagelsen av Jim Fords mesterverk (og eneste utgitte) album, ”Harlan County”, av to svenske rocksnobber, var årets retro-sensasjon i 2007.

Denne samlingen inneholder ”I wanta make her love me” fra ”Harlan County (sjekk video).

Bobby Charles laget ett album i Bearsville studios i Woodstock i 1970, med Rick Danko som produsent og mesteparten av The Band i ryggen. ”Street people” her er åpningskuttet på albumet ”Bobby Charles”.

Larry Jon Wilson er ytterligere en av disse folka som akkurat har rukket å bli gjenoppdaget og så har gått bort. Mørke og groovy ”Ohoopee River Bottomland” er å finne på Wilsons første album, ”New beginnings”, utgitt på en two-fer med oppfølgeren i fjor. Nok et must have.

Bobby Darin, som er representert med ”Light Blue” fra 1969-albumet ”Commitment”, døde så langt tilbake som i 1973, bare 37 år gammel. Darin hadde vært en sertifisert popstjerne tidligere på 50-tallet (”Splish splash”), men i 1968 var han på valgturné sammen med Robert Kennedy da presidentkandidaten ble skutt på Ambassdor Hotel i Los Angeles. Darin hoppet av popsirkuset, solgte eiendelene sine og kom senere tilbake som en helt annen artist.
Bobbie Gentry er i live og huskes for sin evige ”Ode to Billie Joe”. Her er hun eksplisitt dampende sexy (glem Lady Ga Ga) i ”He made a woman out of me”.

Med på tampen her er også blues-gitaristen Johnny Jenkins fantastiske tolkning av Dr.Johns ”I walk on gilded splinters”, som utrolig nok out-funker doktoren himself. Inneholder gitarduellering med Duane Allman. Løftet fra nok et album som bør være å finne i enhver rocksnobb-samling, ”Ton Ton Macoute!”. Både Beck og Oasis har samplet Jenkins versjon av ”I walk on gilded splinters”.

Jenkins huskes også for at han hadde Otis Redding som sjåfør på midten av 60-tallet og var delaktig i Reddings gjennombrudd. Gitaristen, som også var inspirasjon for Jimi Hendrix, hang med helt til 2006.

”Country Funk 1969-1975” inneholder også bidrag fra mindre kjente artister som John Randolph Marr, Gray Fox, Cherokee, Dennis the Fox og Gritz. Alle med sanger og groover som gjør at denne anmelder akkurat nå bare har en tanke i hodet, få samlet ingrediensene til en Lynchburg Lemonade.

Tidigare publicerad på VG+

/Tom Skjeklesæther