Recension
Heavy Trash
Heavy Trash
(Crunchy Frog)

Ikke før har Blues Explosion vært i Skandinavia igjen levert et rockeshow av ypperste desperate merke i kjølvannet av fjorårsutgivelsen Damage, så er frontmann Jon Spencer i rampelyset med et sideprosjekt som kan vise seg å bli en ny milepæl i karrieren. Han har gått sammen med den kanadiske gitaristen, sjelefrenden og musikalske altmuligmannen Matt Verta-Ray (fra Speedball Baby) og dannet bandet Heavy Trash og gitt ut en bombe av en king size rockabilly-plate.

Sylskarpe gitarer, hvesende, brølende og prustende brunst. Desperat som bare rockabilly kan være. I tillegg til hovedingrediensen av rockabilly er det magiske doser country, R&B i trash-menyen. Det er et enormt restemåltid fra rockhistorien. Spencer og Verta-Ray ser gull der andre ser trash.

Her er både englekor og steelgitarer, orgel, kontrabass og synth. Her er både strenge minimalistiske låter nedstrippet til rockabillytrio og feitere arrangementer, sågar med litt Blues Explosion-beats og loops lagt på Howlin’ Wolf-inspirert gitar (”Mr K-I-A”). ”Fix These Blues” er country-gospel-inspirert Stones anno Sticky Fingers/Exile On Main Street med steelgitar. ”This Day Is Mine” er som en obskur Bo Diddley-single mettet med tremolo og jungelrytmer, mens ”Take My Hand” er Stones møter Otis Redding møter Irma Thomas’ ”Ruler of My Heart”. En verkende soulballade.

Åpningssporet ”Dark Hair’d Rider” er neo-rockabilly med vilt gitarspill og trøkk som Brian Setzer, og Eddie Cochran-attityden er på plass både her og i andre låter. En plate som dette ville ikke vært komplett uten en morderballade (som også har selvmord) i Johnny Cash/Nick Cave/Jody Reynolds-tradisjonen. ”Under The Waves” gjør jobben. Her er snaue 40 minutter musikk, 13 låter, ingen unødvendige og ingen dødpunkter.

Til beinet heavy trash. Og de skal i hvert fall spille på Øyafestivalen i Oslo i midten av august. Dette er det beste i genren siden Cramps.

/Øyvind Pharo