Recension
Fulks, Robbie
Georgia Hard
(yep roc)

Robbie Fulks var på slutten av nittitallet alternativ-countryens meget reflekterte talsmann. Summert opp i sangen «Fuck this town», om Music City USA; Nashville. I motsetning til hva tittelen kunne tyde på, er Fulks en svært skrivefør sanger/ låtskriver, som er vel innsatt i countrymusikkens historie, Uten at det har gått på bekostning av det store bildet. Det sier en del om hans bredde, at han de siste årene har jobbet med tribute-plater til Johnny Paycheck og Michael Jackson!

Den første kom i fjor høst og fortjener en plass i enhver seriøs countrysamling. Den siste får vi antakelig vente lenger på.. Men den har potensiale i seg til å bli bra den også. I hvertfall om vi skal dømme ut fra versjonen av »Billie Jean« som Fulks og hans formidable band gjorde på SXSW i Austin, Tx i mars.

Etter en lengre utgivelsespause i sin egen karriere er Fulks tungt tilbake med »Georgia Hard«, et overflødighetshorn av en plate, med hele 15 sanger. På coveret poserer en uglamorøs Fulks med skjerf i halsen og med platas titler listet under hverandre, slik coverdesignet var på ordentlige countryplater i musikkens gullalder på 50/60-tallet.

Det er ingen tvil om at Fulks fortsatt er i opposisjon til Nashvilles temporære definisjon av hva country skal være. Hvilket oppdrag den har.

Styrt av stadig snevrere radioformater har den kommersielt fremgangsrike countrymusikken i økende grad blitt likere radioreklamene den er ment å skulle selge. Ambisjonsnivået til Nashvilles tekstforfattere ligger nærmere reklamebransjen enn den sosiale kommentaren.

Fulks trekker frem tekstforfattere som Shel Silverstein, Bob McDill og Roger Miller. Poeter som lykkes med å si vesentlige saker om livet til vanlige folk, ofte levert med solid humor og gjerne med en unik vri.

Det er her Fulks føler seg hjemme.

Balladen »If They Could See Me Now« har akkurat en slik overraskende vri, som i siste indre gjør at sangen styrer unna klisjéfallgruven. (Nei, jeg avslører ikke hva det dreier seg om her!)

I sangen »Countrier Than Thou« har Fulks et hysterisk oppgjør med musikalske fundamentalister, en sang som er i tråd med Fulks tidligere nidvise »Roots Rock Weirdos«.

Selv om Fulks country ved første lytting kan høres nostalgisk ut, blir det tydligere ved nærmere lytting at han ikke sitter fast i fortiden. Arrangementene har gjennomgående subtile detaljer som klart knytter musikken til det herrens år 2005. Uten at resultatet av den grunn blir country-punk. Fulks klassiske honky-tonk vil på ingen måte skremme folk av gulvet på Broken Spoke.

Den er egnet både til en shuffle og solide runder med allsang. Også der klokker Fulks inn troverdige countrypoeng.

Det er svært svært åpenbart at Fulks har en genuin kjærlighet til country og når han er morsom, og det er han ofte på »Georgia Hard«, så er det defintivt ikke på bekostning av musikken.

Påstand; Country har to store lederskikkelser; Dwight Yoakam og Robbie Fulks. Yoakam er mer av en klassisk countryvokalist, men Fulks løfter seg elegant over sin egen stemmes begrensninger.

Etter alt å dømme er både Fulks og Yokam på vei til Skandinavia for konserter i år. Yokam spiller på Vinstra/ Norge 7.juli. Diplomatene i bookingbransjen bør overtale Fulks til å turnere flere byer. Får man med seg begge har man sett det ypperste av country anno 2005.

/Tom Skjeklesæther

Lyssna på Spotify