Recension
Hiss Golden Messenger
Poor Moon
(Tompkins Square)

Det er ikke ofte vi hører fra David Bowie om dagen, men av en eller annen grunn har engelskmannen følt seg kallet til å applaudere det klart obskure ensemblet med det merkverdige navnet Hiss Golden Messenger.
Bowie har sagt følgende: ”Mystical country, like an eerie yellowing photograph.”

For ordens skyld. Hiss Golden Messenger skriver Hiss med to s´er.

Hiss Golden Messenger består av M.C. Taylor på gitar, mandolin og sang og multiinstrumentalisten Scott Hirsch, samt et stort antall medmusikanter, inkludert pianisten Hans Chew, også han en kultfigur i spaltene til engelske Uncut og Mojo.

Mye tyder på at M.C. Taylor har et visst behov for anonymitet, på det ene bildet på CD-coveret er ansiktet hans nesten helt dekket av en stråhatt og det er vanskelig å finne ut av hva forkortelsene M. C. står for.

”Poor Moon” skal vissnok være Hiss Golden Messengers fjerde utgivelse, da den kom på tampen av fjoråret var den bare laget i fem hundre vinylutgaver. Men likevel nok til at Uncut skrev:”A small but grand statement, recorded in a week, but achieving country-soul greatness”.

Nå er ”Poor Moon” endelig tilgjengelig i flere formater, takket være det bemerkelsesverdige, lille selskapet Tompkins Square, som veksler mellom antologier av gamle 78 RPM-plater (inkludert den flott innpakkede 3-CD-samlingen ”People Take Warning- Murder Ballads & Songs of Disaster 1913-1938, med essay av Tom Waits), de siste platene til Louvin Brother Charlie og nye artister som aldri vil finne veien til mainstreamen om de kjørte med verdens beste GPS.

I det perspektivet er Hiss Golden Messenger en avviker, dette er ikke musikk det er vanskelig å like eller som ville forårsake lytterstorm på en radiokanal.

Nøkkelsangen her er ”Jesus shot me in the Head”, som også ble sluppet som vinylsingel sist lørdag i forbindelse med Record Store Day. En sang som allerede har sikret seg plass på Årets Beste-antologien ved slutten av 2012.

M. C. Taylor synger ”..God is good, it´s understood. But he moves in mysterious ways..” Sangen handler om en omvendelse av det kraftige slaget, som vi forstår av tittelen, og er solid bevis for at M.C. Taylor har et grep om ordene (han skal visstnok operere som foredragsholder i folklore i sin hjemby Pittsboro, North Carolina). Her har han også ristet frem en melodi som matcher, en perfekt fusjon av Fairport Convention og The Band, majestetisk og flott, ut av et innledende regn (jo da), med et gyngende feletema. Det er nesten så en blir litt overtroisk når denne plata lander i postkassa, samtidig som budskapet kommer om at Levon Helm er gått bort, slektskap til The Bands ”The Night they drove Old Dixie down” er å spore.

Sangen som M.C. Taylor fremfører akustisk i skyggen i videoen over her, ”A Working Man can´t make it no Way”, er på plata en overlegen country-shuffle som hadde passet perfekt for Merle Haggard.

M.C. Taylor nevner Ronnie Lane, Richard and Linda Thompson, John Martyn, Staple Singers, banjooriginalen Charlie Poole, Merle Haggard og Talk Talk (!) som inspirasjonskilder, men han og Scott Hirch (som er filmmusikkkomponist i New York) er definitivt ikke enøyde nostalgikere.

Snarere er ”Poor Moon” verdt å plukke ned fra stjernehimmelen for musikkelskere med sans for Will Oldham, Bon Iver og Ryan Adams på det mest lavmælte. Over førti år etter at Gram Parsons myntet begrepet, er Hiss Golden Messenger en svært overbevisende viderefører av ”Cosmic American Music”.

Tidigare publicerad på VG+

/Tom Skjeklesæther