Recension
Felice, Simone
Simone Felice
(V2)

En av de fineste konseropplevelsene mine de siste årene inntraff på Bergenfest for et knapt år siden. På scenen stod det merkverdige upstate New York-ensemblet, The Duke & the King (oppkalt etter figurer i Mark Twains klassiker ”The Adventures of Huckleberry Finn”), frontet av den karismatiske sangeren/ låtskriveren Simone Felice.

Sammen med sine tre medmusikanter laget Felice magisk musikk på tvers av funk, folk, soul og rock. Sanger løftet fra The Duke & the Kings to must-have album, ”Nothing Gold can stay” (2009) og ”Long live the Duke and the King” (2010). Den siste inneholder den mest overlegne folkfunklåten på denne siden av årtusenskiftet, ”Shaky” (sjekk den ut på youtube, og du er solgt), en sang som Neil Young hadde ofret flanellskjortesamlingen sin for.

Nå slipper Simone Felice sitt første soloalbum (om vi ser bort fra ”Live from a lonely place”, inneholdende nedstrippede versjoner av The Duke & the King-sanger), der han bl.a. får hjelp av sine brødre fra The Felice Brothers og de engelske folkrockstjernene (store i USA) Mumford & Sons.

Et album som helt sikkert kommer til å bli møtt med plenty tommeler opp, ikke minst fra de engelske musikkmagasinene Uncut og Mojo, som har fulgt Simone Felice tett lenge.

Simone Felice har definitivt ordet i sin makt. Han utga sin første diktsamling da han var 22 år, i 1998, som resulterte i at han ble invitert til en rekke prestisjefylte poesifestivaler. Han har senere skrevet to noveller og hans debutroman, ”Black Jesus”, er plukket opp av et stort forlag og kommer på tysk i våres. I fjor høst ble Felice bedt av engelske Guardian om å skrive om sine to nær-døden-opplevelser, i 1988 og i 2010. En sak som stod på trykk i Guardian i september og som kan leses på Felice´ hjemmeside.

Simone Felice hadde et hjerneslag i en alder av tolv år, han ble oppfattet som død, men overlevde mirakuløst og måtte lære seg grunnleggende ferdigheter helt på nytt. Tre år senere frontet han sitt eget punkband i bestefarens låve i the Catskill Mountains. Ti år senere dannet han The Felice Brothers, med base i Woodstock-området, sammen med broren Ian og Doc Brown. Etter hvert ble lillebror James med og via tre album bygget bandet seg opp til å bli oppfattet som The Band for det nye årtusenskiftet. Undertegnede opplevde dem som gjester hjemme hos Levon Helm i Woodstock, på hans Midnight Ramble, i 2007. Da fremstod The Felice Brothers som et godt pårøykt skranglelag som ikke tok seg selv eller omstendighetene alt for alvorlig.

Av noe uklare grunner hoppet Simone av The Felice Brothers og startet The Duke & the King. På turné i Europa i 2010, etter utgivelsen av ”Nothing Gold can stay”, ble Felice alvorlig syk på nytt. Han kom seg med et nødskrik hjem og ble hasteoperert for svært alvorlig hjertetrøbbel, legene forstod rett og slett ikke at han hadde overlevd så lenge med sin tilstand.

Noen uker senere stod han på scenen sammen med sine brødre og hjalp Pete Seeger med hans ”Clearwater Festival”, for å rense Hudson-elva som renner gjennom området der de bor. Høsten 2010 kom altså The Duke & the King-plata som har den på alle vis optimistiske tittelen ”Long live The Duke and the King”.

På sin studio solodebut har Simone Felice tonet ned funk/ soul-elementet som preget hans forrige utgivelse, og lar den vare melodiøse nerven han besitter få flomme fritt. Han er en historieforteller med sans for små fortellinger om å alle disse menneskene som ikke har det på stell, folk som strever mot betydelige odds.
Skjebner viss historier lar seg formidle med kombinasjonen av Simone Felice melankolske og særpregede stemme, avdempet komp som lander et sted mellom Neil Youngs ”Harvest”-band og The Band, og noe som kanskje kan beskrives som tilbakeholden storslagenhet i arrangementene.

En av de rareste sangene her heter ganske enkelt ”Courtney Love” og åpner med setningen ”Courtney Love, been a long time since I´ve seen you smile..”

”The Ballad of Sharon Tate” er en meditasjon rundt Manson-drapene i 1969.

Simone Felice fremstår som en front-figur i en ny bølge av folk-rockere, som også teller engelske Bobby Long, amerikanske Amos Lee, Jonathan Wilson (kommer til både Norwegian Wood og Bergenfest i juni), Sean Rowe og kanadiske Joe Nolan.

Tidigare publicerad på VG+

/Tom Skjeklesæther

Lyssna på Spotify