Recension
Cummings, Albert
True To Yourself
(Blind Pig)

Det ser ikke ut til å være ende på bluestalenter fra New England. Siste nytt er 33 år gamle Albert Cummings fra Williamstown, Massachusetts. Han har allerede to album ute, godt hjulpet av Stevie Ray Vaughans gamle gruppe Double Trouble. På debutalbumet for San Francisco-etiketten Blind Pig har han med seg DT-bassisten Tommy Shannon sammen med to andre av de mest etterspurte sessionmusikerne fra Austin, Texas: B.E. Frosty Smith på trommer og perksujon og Riley Osbourne på keyboards og piano.

Og la det være sagt med en gang: Cummings er en av de mest seriøse utfordrerne til å forvalte arven etter Stevie Ray Vaughan sto for. Hans gitar er som en flammekaster med en voldsom pasjon og nerve i spillet. Ti låter klokker inn på i underkant av 45 minutter. Alt er originalstoff i en funky-swampy bluesbag, krydret med en jazzete og virtuos fusion-lekenhet verdig avdøde Danny Gatton og en fuzz-og feedback-kontroll på nivå med Jeff Beck. Produksjonen til Jim Gaines er tett og mektig med et gyngende orgelsound som gir assosiasjoner både til Allman Brothers og trioene på 60-tallet med Kenny Burrell og Jimmy Smith. Som vokalist er han ennå litt uferdig og anonym, men stemmen er kraftfull, og på sitt beste nærmer han seg Doyle Bramhall Jr. da han var i den kortlivede Austin-supergruppa Arc Angels.

Det er alvor fra første kutt med Hendrix/Albert King-licks i sugende Voodoo Chile-takter i »Man On Your Mind«. En låt som »Blues Make Me Feel So Good« i klassisk R&B-shuffle, høres ut som om den allerede er innkjørt en av hans signaturlåter. »Sleep« er en liten genistrek av musikalsk modenhet der reggaefeeling og funk og popsensibilitet inngår i en høyere enhet, mens avslutningssporet »Follow Your Soul« vamper opp riffet fra Bobbie Pattersons »How Do You Spell Love(M-O-N-E-Y)«.

En verdig avslutning på et tett og velprodusert gitaralbum med originale blåtoner.

/Øyvind Pharo

Lyssna på Spotify