Recension
Farrar, Johnson, Parker, Yames
New Multitudes
(Rounder/ Universal)

Den 14. juli 1912 ble Woodrow Wilson Guthrie, best kjent som Woody, født i Okemah, Oklahoma. Denne sommeren ville Woody med andre ord ha feiret 100 år. Han nådde bare litt over halvveis, han døde 3. oktober 1967, bare 55 år gammel, av en arvelig nervesykdom, Huntingtons sykdom.

Men musikken han skapte, og nå tekstene han etterlot seg, fortsetter å berøre stadig nye generasjoner. Dette året kommer til å være stint av hyllester til Woody Guthrie, i form av konserter, seminarer, utstillinger, museumsatsinger (i Tulsa, Oklahoma) og plater. Det vil komme både store sett med Woodys egen musikk, hyllestplater og utgivelser som nye ”New Multitudes”, der fire markante, amerikanske rocksangere har satt ny musikk til Woodys tekster.

Dette albumet skulle egentlig ha vært en soloutgivelse fra Son Volt (og tidligere Uncle Tupelo)-sanger Jay Farrar. Han fikk tilgang til Woody-arkivene så langt tilbake som i 2007, fikk med seg samarbeidspartner Anders Parker (Varnaline) og gjorde et knippe sanger som nå er å høre på CD2 av en deluxe-utgave av ”New Multitudes”.

Under veis fant Farrar ut at Yim Yames (Jim James fra My Morning Jacket) også hadde fått Norah Guthries tillatelse til å sjekke ut Woodys tekster og derfra utviklet prosjektet seg til en kvartett, inkludert Will Johnson (fra bandet Centro-Matic). Ikke ulikt det samarbeidet som fant sted mellom Farrars tidligere Uncle Tupelo-kollega, Jeff Tweedy, hans band Wilco og engelske Billy Bragg i 1998 og 2000 med albumene ”Mermaid Avenue” og ”Mermaid Avenue II”.

To utgivelser som mottok mucho applaus, var en vesentlig faktor i å etablere Wilco som det ledende rockbandet det er i dag, og som solgte så bra at plateselskapet om noen uker slipper et bokssett, ”Mermaid Avenue: The Complete Sessions”, som også vil inneholde et tredje volum i serien.

I 2005 slapp Farrars band, Son Volt, albumet ”Okemah and the Melody of Riot”, en tittel som løfter på gitaren til Woodys fødeby.

De fire sangerne synger tre sanger hver seg, med harmonihjelp fra resten, alt sammen spilt inn live i studio, samlet rundet mikrofonen, mikset av norgesvenn-produsent, John Agnello (Madrugada).

Jay Farrar og Yim Yames er begge sangere med svært distinkte stemmer. Undertegnede er av den oppfatning at Farrar er den sanne arvtageren til Neil Young, Yames har en utsøkt southern soulstemme. Det gode nyheten her er at mer ukjente Anders Parker og Will Johnson begge også har markante, flotte stemmer.
Parkers ”Fly High” er kanskje plata høydepunkt, med gyngende vispetromme groove og laidbacke harmonier på det catchy refrenget.

”Fly High” er også godt representativt for tekstretningen som dominerer her. Det er fokus på Woodys kjærlighetssanger og hans klart personlige perspektiver. Protestsangeren og dokumentaristen får vike for en poet som også var en mann med sterke følelser overfor kvinnene i sitt liv.

Selv det politiske her får et privat aspekt. Woody skriver følgende på Yames-fremførte ”My Revolutionary Mind”; ”..I need a progressive woman/ I need an awful liberal one/ I need a social conscious woman/ To eas my revolutionary mind”.

Selv om mye her foregår på det akustiske planet, avsikres også fuzzgitarene, mest effektivt på Will Johnsons ”V.D. City”.

Alle fire har forstått alvoret i æren av å være co-writer med selveste Woody Guthrie, melodiene er gjennomgående førsteklasses.

At Woodys tekster er fulle av humor, selvironi, smerte og sans for merkelige detaljer vet vi fra før av. Skal du ha fullt utbytte av ”New Multitudes” må du ta deg tid til å følge med i tekstheftet, ofte faksimiler av Woodys originalmanuskript, vekselvis skrevet med en svært lesbar håndskrift og ryddig på hans lille reiseskrivemaskin. Alt sammen preget av Woodys der og da innfall, små illustrasjoner, merker etter kaffekopper og tilleggskommentarer.

Til sammen et blytungt bevis for at vi trenger fysiske utgaver av plater. Integrerte, små kunstverk som IKKE kan streames, verken til hjerte eller hjerne.

Tidigare publicerad på VG+

/Tom Skjeklesæther