Recension
Carolina Chocolate Drops
Leaving Eden
(Nonesuch/Warner)

Carolina Chocolate Drops er en afro-amerikansk trio som spiller old-time string-bandmusikk. De har tilhold i Durham, North Carolina og sommeren 2010 fant de veien til Notodden Bluesfestival.

Der de demonstrerte noen av bluesens dypeste røtter for et publikum som av og til kan synes å leve i villfarelsen at blues er en engelsk oppfinnelse gjort av øltørste, unge menn med alt for store Marshall-forsterkere.

Carolina Chocolate Drops musikk kan spores tilbake til afrika og strengeinstrumenter som var forløpere for banjoer og feler.

Musikk som ble tvunget gjennom en europeisering av slaveeiere som trengte musikere som spilte såkalte jigs og reels til dans. Slavene tok vare på og utviklet instrumentene som ble benyttet og resultatet ble blant annet ”Genuine Negro Jig”, som er den potensielt øynebryn-hevende tittelen på Carolina Chocolate Drops forrige album, fjorårets Grammy-vinner i klassen ”Beste Tradisjonelle Folk Album”.

Carolina Chocolate Drops egne røtter strekker seg bare syv-åtte år tilbake i tid og er knyttet til den ikke helt old-timey foreteelsen som er diskusjonsgrupper på internett. I dette tilfellet Yahoo-gruppa ”Black Banjo: Then and Now”. Et forum som engasjerte deltakerne i såpass stor grad at den første ”Black Banjo Gathering” ble arrangert i Asheville, North Carolina i 2005.

Hit kom folkemusikkstudenten Dom Flemons og den opera-sangerutdannede Rhiannon Giddens for å grave i sine musikalske røtter. De traff den gamle felespilleren Joe Thompson, en direkte link til stringbandmusikkens 1800-tallsrøtter og forelsket seg så hodestups i det de hørte, at de besluttet å satse på musikken på heltid. Sammen med felespiller og perkusjonist Justin Robinson. Sistnevnte hang med på gruppas tre første plater, inkludert fjorårets Grammy-vinner, men har forut for nye ”Leaving Eden” forsvunnet ut til fordel for multiinstrumentalisten Hubby Jenkins.

Multiinstrumentalisme er også nøkkelen til Carolina Chocolate Drops unike uttrykk, alle tre musikerne lar instrumentene gå på rundgang under konsertene. Ved siden av fele og banjo, så drives musikken fremover av enkle perkusjonsinstrumenter, i noen tilfeller helt acapella med bare klapping.

Ved første ørekast kan Carolina Chocolate Drops oppfattes som bluegrass, men det er grunnleggende forskjeller både i instrumentering (bluegrass vektlegger mandolin og gitar), tempo og rytmevalg.

Carolina Chocolate Drops´ innfallsvinkel kan også sammenlignes med den som Shane McGowan brakte med seg da han dannet The Pogues på begynnelsen av 80-tallet, med sin dype forankring i keltisk folkemusikk.

Det innebærer at Carolina Chocolate Drops ikke har noe problemer med å løfte moderne musikk inn i sin egen, slik de gjorde med Tom Waits ”Trampled Rose” på ”Genuine Negro Jig”.
Forrige gang fikk Carolina Chocolate Drops orden på lyden ved hjelp av allestedsnærværende Joe Henry.

Denne gangen har trioen fått produsenthjelp av gitaristen Buddy Miller (sentral i bandene til Robert Plant, Emmylou Harris), som ikke fristes til å tukle med deres minimalistiske og helakustiske musikk.

Sangen ”Country Girl”, sjelfullt fremført av Giddens, har en groove og et catchy refreng som kunne ha muntret opp også en stadig mer ensartet, norsk radio.

Det er ikke overraskende at musikkarkeolog Bob Dylan har oppdaget Carolina Chocolate Drops og har hatt dem som gjester på konsert.
I disse dager kvitterer Carolina Chocolate Drops for Bobs interesse med å bidra med en overlegen tolkning av Bobs ”Political World” på Amnesty-platen ”Chimes of Freedom: The Songs of Bob Dylan”.

Selv sier Carolina Chocolate Drops følgende om musikken sin; ”It´s all about serious fun and traditional innovation”.



Tidigare publicerad på VG+

/Tom Skjeklesæther