Recension
White, Amelia
Beautiful and Wild
(Rootsy Approved)

Nashvillebosatte Amelia White, opprinnelig fra Virginia, lykkes med å dra meg inn i sitt nye album, ”Beautiful and Wild”, på første forsøk. Åpningsangen ”Skeleton Key” kusker av gårde på en lettere hypnotisk rytmefigur, samtidig som Amelias stemme veksler mellom det skurrende og det sexy innsmigrende.

Allerede her står det klart at Amelia White tilhører Lucinda Williams-skolen som sanger, ofte i rusten kontrast til majoriteten av Nashvilles skjønnsangerinner.

”Beautiful and Wild” er Whites femte studioplate. I løpet av tiåret hun har bodd i Nashville, har hun åpenbart lykkes med å skaffe seg gode venner i musikkbyens store musikermiljø. Mange av dem stiller for å bidra til å gjøre ”Beautiful and Wild” til en uvanlig variert folkrockplate, der trommeslageren Marco Giovino har hatt produsentoppgaven. Giovino er blant annet kjent for sin solide innsats for Robert Plants Band of Joy.

Det er grunn til å tro at det er hans fortjeneste at de elleve sangene som utgjør programmet her, ofte utmerker seg med snedige grooves.

Et av platas høydepunkt, ”Mercy”,en duett med sangeren A.J. Croce, sønn av den avdøde folklegenden Jim Croce, er et premium eksempel på dynamikken som Giovinos elegante tromming supplerer. Pluss på at back-upsangerne Ann & Regina McCrary bidrar med nydelige gospel-koringer på ”Mercy” og vi sitter med en sang som er med på å forsterke savnet av en ordentlig norsk Trippel A-radiokanal. (Trippel A står for Adult Album Alternativ). Musikkradio for folk med egen musikksmak, lyttere som får utslett av å høre de samme slitne hitsa på loop.

Gitaristene John Jackson (blant annet Bob Dylans backingband) og Doug Lancio (John Hiatts band) er jo heller ikke karer som har for vane å gjøre skam på sine instrumenter. Her upper de smakfullhetsnivået helt til Nashville skyline.

Selv om Amelia Whites eget materiale både er melodimessig sterkt og tekstmessig smart, sier vi heller ikke nei til en vibrerende og atmosfærisk versjon av Bryan Ferry og Roxy Musics store 80-tallshit, ”More than This” (opprinnelig på Roxys”Avalon”). Et coverlåtvalg som er med og understreker at Amelia White ikke nødvendigvis sikter seg inn på medlemskap på Grand Ole Opry.

Boston Globe hevder at Whites musikk kan beskrives ved å krysspeile Lucinda Williams, Tom Petty og Ryan Adams. Skal vi skjære det ned til bare en sammenligning, vil jeg våge meg på å si at Amelia White kan fremstå som en litt lettere til sinns Mary Gauthier.

/Tom Skjeklesæther

Lyssna på Spotify