Recension
Wall of Voodoo
Lost Weekend/ The best of the I.R.S. Years
(Varese Sarabande)

Riktignok ble Johnny Cash valgt inn i Country Music Hall of Fame nettopp i året 1980, men i rockkretser ble Mannen i Svart på denne tiden stort sett oppfattet som en lettere beige has-been. Punken hadde redusert den gangbare alderen for kredible artister til godt under 30, og Johnny var på god vei mot femti. Det skulle kulsviertro til for å satse kontanter på at Cash skulle ha en lysende, ny karriere foran seg, fjorten år frem i tid.

Men, Cash var likevel ikke helt uten støtte i disse årene. I England var Nick Lowe en stolt svigersønn, og i Los Angeles var det fire småskummelt utseende alternativrockere som tok for seg Cash store 60-tallshit ”Ring of Fire”, sveiset den fast på et rustent synthkomp og koblet til noen fuzzgitarer som hørtes ut som stemte kappsager.

Anført av sangeren/ munnspilleren Stan Ridgway og gitaristen Marc Moreland, truet kvartetten Wall of Voodoo til seg en posisjon i mangemillionbyens punk-scene, først og fremst ved hjelp av sin oppfinnsomme maltraktering av ”Ring of Fire”.
Ridgway og Moreland hadde startet musikkbutikk i Hollywood tre år tidligere, med målsetting om å levere musikk til undergrunnsfilm. Da Acme Soundtracks, som foretakendet het, gradvis utviklet seg til et band, var det en primitiv rytmeboks som var hjertet i lydbildet. En venn beskrev soundet deres som en avart av Phil Spectors Wall of Sound, inspirert formulert som Wall of Voodoo.

På tidlig 80-tall var alt plutselig tillatt i rockens marginer, musikkentreprenøren Miles Copeland (bror av Police-trommis Stewart Copeland), så potensialet i den skinnende, nye fremtiden og startet selskapet I.R.S. Records, som i rask rekkefølge kontrakterte The Cramps, Wall of Voodoo og R.E.M.

Direkte eller indirekte, tre band som var med på å revolusjonere rocken i dens fjerde tiår.

Wall of Voodoo slapp sitt første album, ”Dark Continent”, i 1981 og tvang lytterne til å akseptere at man kunne fusjonere elementer fra dyp blues, spagettiwesterngitarene til Ennio Morricone-musikeren Allesandro Allesandroni, en utrangert rytmeboks og en sanger som hørtes ut som en blanding av en besatt auksjonarius og fortellerstemmen fra gammel film-noir.

Allerede året etter traff de innertier med sangen ”Mexican Radio” fra sitt andre album, ”Call of the West”. Videoen ble en hit på musikktv-kanalen MTV, i den lille luken da en catchy låt og en visuelt slående video kunne være nok til å skape karrierer. Men Wall of Voodoo var mer konvensjonelle som turnerende rockband, de stappet i seg av kunstige stimuli for å orke å holde seg på veien. Til slutt sa vokalist Stan Ridgway takk for seg, og valgte isteden å satse på en solokarriere.

Marc Moreland og et par av de andre Wall of Voodoo-musikerne var ikke klare for å gi opp varemerket. De fikk tak i den nye sangeren, Andy Prieboy og trommeslageren Ned Leukhardt.

Pussig nok dukket både Wall of Voodoo og Stan Ridgway opp med plater og sine første norgesbesøk omtrent samtidig.

Ridgways ”The Big Heat” inneholdt sangen ”Camouflage”, en hit i England og Norge, som fortsatt spilles på radio og dermed lyktes han med å slå sine gamle bandkompiser på den norske målstreken. Ridgway spilte Rockefeller, mens Wall of Voodoo turnerte landets rockklubber, med rocksnobbstatus og kulthits som en øredøvende versjon av Merle Travis gamle ”Dark as a Dungeon”, Beach Boys´ ”Do it again” og sine egne ”Far Side of Crazy” og ”Elvis bought Dora a Cadillac”. Sistnevte bygget på historien om da Elvis Presley ga en serveringsdame en Cadillac som driks.

Wall of Voodoo holdt det gående frem til 1988, de turnerte i Australia, sitt andre store marked, ved siden av Norge og svanesangen ble konsertplaten ”Ugly Americans in Australia”.

Trommeslager Ned Leukhardt ble akterutseilt i Oslo, driver i dag mexematrestauranten Mucho Mas på Grünerløkka, spiller med Toini & the Tomcats, Marc Moreland døde i Paris i 2002 og Stan Ridgway ga til beste både fra egne plater og vintage Wall of Voodoo, da han turnerte i Norge, for første gang på mange år, i fjor høst.

Nesten tretti år etter at det begav seg kan man igjen utfordre ørene sine ved å lytte til de sytten sangene/ lydkulissene som utgjør denne antologien og bare vente på at noen unge musikere får kjempesuksess og senere innrømmer at de har stjålet alt fra et helt ukjent band vi sikkert ikke har hørt om og deres fantastiske album, ”Call of the West”.


Tidigare publicerad på VG+

/Tom Skjeklesæther