Recension
HoneyHoney
Billy Jack
(Lost Highway)

Honeyhoney er en ny amerikansk duo som spiller spenstig folkrock, med en touch gotisk country innimellom.

En duo som på godt amerikansk vis spiller på kryss og tvers av USA, ingen konserter er for små, ingen radiomikrofon har for kort ledning. Denne høsten har de vært på veien sammen med kollegaen Joshua James, under parolen ”Ten Bucks Tour”. Dvs. at det ikke skulle koste over ti dollar for å oppleve dobbelkonserten. I høst kom Honeyhoneys album, ”Billy Jack” på velrenommerte Lost Highway.

Jeg har gjort det til en regel å sjekke ut hva plateselskapssjefen Luke Lewis på nashvillebaserte Lost Highway finner på.

Ikke bare var Lewis skolekamerat av salige Gram Parsons, han har det siste tiåret benyttet verdens største plateselskap, Universals, pengebinge til å lage og å gi ut plater med et oppsiktsvekkende antall storveise artister, fra Ryan Adams og Lucinda Williams til Willie Nelson og Johnny Cash.

Bare det å kalle selskapet Lost Highway viser klasse i seg. Navnet er løftet fra en av countryhistoriens aller beste sanger. Punktum.

Det hører med her å understreke at sangen ”Lost Highway” i sin tid ble skrevet av den blinde texas-låtskriveren Leon Payne, ikke av Hank Williams, selv om det var Williams som hadde den første hit-versjonen. Missforståelsen om at Williams skrev ”Lost Highway” sitter så fast, at selv store artister som covrer sangen (for eksempel Jeff Buckley) rutinemessig krediterer Williams.

Med utgivelsen av Honeyhoneys plate, demonstrerer Luke Lewis at han ikke har mistet teften.

Etter alt å dømme har Honeyhoney laget ett tidligere album, ”First Rodeo”, i 2008. Under alle omstendigheter fremstår duoen Suzanne Santo og Ben Jaffe som viderekomne på nye ”Billy Jack”.

Begge synger, men det er Santo som er Honeyhoneys frontsanger. I tillegg spiller hun fiolin og banjo. Jaffe trakterer gitar, piano, trommer og vibrafon. Materialet er skrevet av Santo og Jaffe sammen, med unntak for sangen ”Don´t know how”, som er skrevet av Santo sammen med norgesvennen Josh Rouse.

Innimellom er Suzanne Santo å oppfatte som en kvinnelig utgave av 16 Horsepower/ Woven Hands David Eugene Edwards. Et godt eksempel i så måte er sangen ”Ohio”. Andre steder føres tankene tilbake til Maria McKee og hennes første band, Lone Justice.

Duoen har med seg et knippe andre musikere på innspillingene, men produsent og steelgitarist Raymond Richards har forstått at Santos stemme kommer best til sin rett i åpne og luftige arrangementer, der banjoen ofte er det sentrale instrumentet.

At dette også kan funke som radiovennlig popmusikk, ikke så alt for langt unna norske Marit Larsen, Ane Brun eller norgesvenninnen Lisse, er sangen ”Turn that Finger Around” et godt bevis for. (Sjekk videoen på toppen av anmeldelsen).

Honeyhoney lykkes med å gi denne i utgangspunktet tradisjonsbaserte musikken en ny freshør, en ungdommelig spirit, som gjør at de raskt kan skaffe seg en posisjon i det nye amerikanske folkpoplandskapet som har band som The Avett Brothers og engelske Mumford & Son som de største plakatnavnene.


Tidigare publicerad på VG+

/Tom Skjeklesæther