Recension
Foster, Marcus
Nameless Path
(Communion/ Polydor)

Vi har nevnt det tidligere i år, det er noe oppsiktsvekkende og interessant som skjer i engelsk musikkliv for tida. En aldri så liten bølge av nye artister, sangere & låtskrivere og band, som ikke kan kategoriseres som verken ”brit pop”, ”manchester scene” eller noen annen begrensende merkelapping. Et vidt spekter av uttrykksformer som løfter inspirasjon fra i vertfall fem tiår med populærmusikk. Unge folk som blant annet har oppdaget at England en gang kunne skilte med fantastiske sangere/ låtskrivere, for eksempel John Martin, Roy Harper og Cat Stevens. Før punken innførte nye og snevrere spilleregler i den engelske ligaen.

Vi har allerede anmeldt debutplata til Jonathan Jeremiah, ”A solitary Man”, som slår et slag for å ta med vokalkvalitetene til Tom Jones og Roger Whittaker (jo da!) videre inn i en yngre og mer kontemporær musikalsk setting. Vi har også pekt på Bobby Long og hans flotte album, ”A Winter tale”. Musikk verdt å lete etter for folk som vil utvide sin lytting i feltet mellom Neil Young og Bob Dylan.

Noen av disse nye engelske sangerne har dukket opp i miljøet rundt London-scenen som går under navnet ”Communion”, som de siste årene har vokst ut av konserter på Notting Hill Arts Centre.

En av nøkkelfigurene her er Ben Lovett, som også er medlem i det svært fremgangsrike folk-rock ensemblet Mumford & Sons (Har slått gjennom stort i USA).

Lovett og produsenten Ian Grimble har startet en egen label, også den kalt Communion og tidligere i år kom opptakten deres i form av den doble samleplaten ”The Flowerpot Sessions”.
Blant ”veteranene” fra Communion-konsertene finner vi 24 år gamle Marcus Foster, en sanger med en stemme som allerede synes å ha vært gjenstand for betydelig patinering av den uslåelige kombinasjonen whiskey & sigaretter. Så rusten noen steder at den neppe ville ha tålt en EU-kontroll.

Foster er for øvrig utdannet billedkunstner, han har allerede fått vist sine egenartede skulpturer på velrenommerte engelske kunstgallerier.

Det er altså god grunn til å tro at Marcus Foster synger av full hals mens han jobber i sitt atelier.
På sitt debutalbum lar han det stå til fra første sang. ”Old birch Tree” er en god pekepinn på hva som er å høre på ”Nameless Path”. Pianodrevet gospelrock som trekker trådene til gammel Joe Cocker, men som også har sugd opp i seg solide doser Tom Waits. Nærmest Waits er han når han tar i bruk blåsere, som på ”Faint stir of madness”.

Heldigvis forstår Foster at om han skal oppnå full effekt av sine utblåsninger, så må han også holde igjen innimellom.

Det er faktisk i noen av de mest dempede sangene at Fosters stemmemessige karakter trer tydeligst frem. Et godt eksempel i så måte er nydelige ”You my love”, som drives frem av en delikat pedal steel-gitar og en enkel kassegitar.

”I was broken”, som du kan se & høre på toppen av denne omtalen, er også representativ for Fosters vokale utblåsninger. Skulle du dra kjensel på kvinnen som er årsaken til Fosters knuste hjerte, så kan vi avsløre at hun fremstilles av skuespillerinnen Kristen Stewart. Kjent bl.a. for sin rolle som Joan Jett i den rockbiografiske filmen ”The Runaways”.


Tidigare publicerad i VG+

/Tom Skjeklesæther