Recension
Churchwood
Churchwood
(Saustex Media)

Det er fullt mulig å hevde at den mest spennende rocken fra de siste tjue årene har oppstått når punk og garasjerock har frontkollidert med gammel blues.

I New York inntraff det helt ny musikk når Jon Spencer startet sitt Blues Explosion i 1991, utstyrt med to gitarer og trommer, seks år senere strippet Jack & Meg White det hele ned til bare en gitar og trommer med The White Stripes i Detroit, Michigan og i 2001 dukket The Black Keys, Dan Auerbach & Patrick Carney, opp i det kjente alternativrockmekkaet, Akron, Ohio. De også lager nok lyd med bare gitar og trommer.

På 80-tallet veltet den siste store bluesbølga i USA ut av miljøet rundt bluesklubben Antone´s i Austin, Texas. Den gjorde superstjerne av gitaristen Stevie Ray Vaughan og millionselgere av bandet til storebroren hans, Jimmie Vaughan.

Stevie Ray Vaughan døde i en helikopterulykke i 1990, etter noen intense år med store kommersielle fremganger og tilsvarende dop-problemer. I dag står det en statue av ham på elvebredden i Austin, Texas, som et monument over innsatsen han gjorde for å skape texashovedstaden til verdens livemusikkhovedstad.

Jimmie Vaughans The Fabulous Thunderbirds stod i front for en bluesforståelse som i vesentlig grad var tradisjonelt orientert og som i 25 år har sendt Texas bluesartister til norske bluesklubber og festivaler.

I 1981 hoppet den originale trommeslageren i The Fabulous Thunderbirds, Mike Buck, av og startet bandet The Leroi Brothers sammen med gitaristene Don Leady og Steve Doerr. The Leroi Brothers dukket senere opp i Norge med Steve Doerrs lillebror, Joe Doerr, som vokalist. Allerede da en sanger som ikke lot seg stoppe.

I årene som har gått har Steve Doerr operert i alternativrockmarginene i Austin med en rekke band.

Når vi nå spoler virkeligheten frem til 2011 har Joe Doerr fått med seg gitaristene Bill Anderson og Billy Steve Korpi, trommeslageren Julien Peterson og bassisten Adam Kahan til å sparke avant-bluesen et godt stykke fremover med det nye ensemblet Churchwood.

Med en fandenivoldskhet som kan synes å ha sjelevandret over fra Captain Beefheart (Don van Vliet) da han døde i fjor høst, kaster Doerr seg ut i smergelbluesutbrudd som definitivt ikke er ”the same old blues from Austin, Texas”.

Sangtitlene på Churchwoods selvtittulerte debutalbum er en god indikasjon på rabalderet som befinner seg innenfor; ”Pontiac Flanagan”, ”Rimbaud Diddley”, ”Melungeon in the Dungeon”, ”Can O´Worms” og ”Car Crash”.

Koblingen av den franske 1800-tallspoeten Arthur Rimbaud og den afroamerikanske bluesrockgitaristen Bo Diddley (død i 2008) i ”Rimbaud Diddley” er et ypperlig inspirert grep rocknrollsurrealisme som ikke gjør skam på noen av navngiverne.

”Vendidi Fumar”, fransk sigarettsalg av det abrupte slaget (se video), er platas klareste nikk til Captain Beefheart.

Albumet prydes av et røntgen-bilde der en person skyter seg selv i foten. Det ser på ingen måte behagelig ut og er således en treffende (!) refleksjon av den medfarten som bluesen får i Churchwoods hender.

Texas-kvintetten venter bare på en formell invitasjon fra den nye bluesklubben i Oslo, The Crossroads Club, for å eksportere fanteriene sine til vårt territorium. Hva venter dere på?


Tidigare publicerad i VG+

/Tom Skjeklesæther