Recension
Adams, Ryan & The Cardinals
Cold Roses
(Lost Highway/ Universal)

Jeg var på Whiskeytowns legendariske showcase under SXSW i Austin, Tx i 1996. Da Ryan Adams var dritings forann tusen mennesker, viklet seg inn i sin egen gitarledning, mistet gitaren og knapt nok klarte å synge. (Bandets gitarist grep ordet og sa: «Om dere synes dette er ille, skulle dere ha sett bandbilen vi kjørte hit ned med!)
Allikevel måtte Ryan beskyttes av security-folkene mot horden av plateselskapsfolk som stormet backstage etter konserten. Whiskeytown skrev under med Geffen-underlabelen Outpost og ga året etter ut et av 90-tallets aller beste album, »Stranger´s Almanac«.

Etter konserten på Guadelupe i Austin stakk manageren til Whiskeytown til meg en kassett (husker dem?) med fire sanger på. Kassetten inneholdt sporene til en dobbelsingel som Whiskeytown senere skulle slippe på hippe Bloodshot Records. Jeg puttet den i spilleren senere på natten, da jeg kjørte nordover mot Dallas. Kommer aldri til å glemme inntrykket Whiskeytown gjorde på meg da jeg kjørte inn mot Dallas i soloppgangen.

Det har rent mye vann under bruene siden den gang. Ryan Adams har blitt rockstjerne på egen hånd. Han har fanklubb som teller alt fra Elton John til et knippe unge kvinnelige filmstjerner. Han har muligens ikke taklet sin nye status helt bra. Det var ingen overraskelse, sett i lys av hvordan det hele startet. Platene har etter hvert blitt mer og mer forvirrede forsøk på å leve opp til statusen som rockstjerne.

Det var derfor ikke så alt for store forventninger til Ryan Adams da han i vinter proklamerte at han ville gi ut tre plater i løpet av 2005. Den første, »Cold Roses«, skulle til overmål være dobbel. Joda..

Men så tror du ikke på f... Jævelen har lurt oss hele tiden. Han kan når han vil (må?).
»Cold Roses« renner over av den magien som gjorde Ryan/ Whiskeytown viktig i de innledende rundene, på midten av nittitallet.
Nedstrippet og upretensiøst lydbilde. Lekre musikalske detaljer. Ikke minst fra gitaristen Cindy Cashdollar (for et navn!), som trakterer allehånde steelgitarer. Cindy har tidligere bl.a. vært med å løfte western swing-bandet Asleep At The Wheel og Bob Dylans seneste mesterverk, »Time out of Mind«.

Bretter man ut coveret på den doble CD-utgaven av »Cold Roses« får man et slående bilde der man ser konturene av et lite barn som overrekker en blomst til en bjørn. Over en ildrød solnedgang svever en ugle. Ryans verden befinner seg et sted mellom Ole Brum, Harry Potter og Alice in Wonderland.

Ryan innleder med »i want to go to Magnolia Mountain/ and lay my weary head down/ Down on the rocks my saviour made/ Steady my soul and ease my worry/ Hold me when I rattle/ Like a hummingbird humming«.

Har vår helt gått hen og sett lyset? Hanks lys? Det er på ingen måte klart, men heller ikke utelukket. Under alle omstendigheter har ikke Ryan noensinne hatt så mye love, peace & understanding på hjertet. Avslutningen på CD 1, »How Do You Keep Love Alive« er det vakreste han noensinne har laget. Og det sier ikke så lite.

»Cold Roses« inneholder også sine mer rocka stunder. »Beautiful Sorta« starter med en cool New York Dolls referanse.

Men det er ettertenksomheten, det tilbakelente lydbildet og de vakre melodiene som står i sentrum. Summen er 2000-tallets første countryrock-klassiker. Havner ikke singelen »Let It Ride« på en radiostasjon i nærheten av ørene dine ut over denne sommeren, så er det å betrakte som den endelige bekreftelsen på fordommene mot country.

/Tom Skjeklesæther

Lyssna på Spotify