Recension
Blandade Artister
The Lost Notebooks of Hank Williams
(Egyptian/Columbia)

Det er nesten som et vidunderlig eventyr med lykkelig slutt. Selv om sangene på albumet er dyppet i hele spekteret av følelser – kjærlighet, kjærlighetssorg, humor, svartsyn, sjalusi, tvil, tro, håp, lykke, glede, sinne, kjærlighet, kjærlighetssorg – så er det hele umiskjennelig en ny Hank Williams-plate – i 2011. O lykke!

Historien om de gulnede notisbøkenes reise i en skoeske gjennom tiden er et eventyr i seg selv, men til slutt endte de opp på selveste Bob Dylan’s bord – en verdig adresse for en respektfull vurdering av hva som skulle gjøres med stoffet. Bob som har sagt at: ”the sound of Hank Williams’s voice went through me like an electric rod,” og ”when I hear Hank sing, all movement ceases. The slightest whisper seems sacrilege.” Bob Dylan var også et selvsagt valg da tributeplaten ”Timeless” ble innspilt for Hank i 2001. Dylan har også uttalt at Hank Williams var hans første idol, fordi han sang om det som var ekte.

Sammen med eierne av den hellige gralen av sanger, ble de enige om at platen skulle lages på Dylan’s egen label, Egyptian, der Tribute to Jimmie Rodgers ble laget for mange år siden, etter nokså lignende prinsipper. Med nennsom hånd og stor respekt plukket Dylan og spilte inn én av sangene selv, mens han deretter, sammen med initiativtakerne til prosjektet, plukket artister som igjen fikk plukke sine tekster for å ferdigstille og/eller spille dem inn. Og det var ikke hvem som helst som ble forespurt.

Alan Jackson starter det hele med en melodi og en vokal som ligger nærmere Hank enn det meste på platen, ”You’ve been lonesome, too”. Selv uten å være en stor Jackson-fan, er det bare én ting å si: En perfekt start.

På neste fortsetter det sytti år gamle sjarmtrollet Bob Dylan med valsen ”The love that faded” – ingen kan synge ”my lonely heart cries” med større overbevisning enn ham. En aldrende Bob med klagende og sprukken røst kler sangen meget godt. Nok en melodi helt i Hanks ånd.

Men det er mye fint på platen, på svært ulik måte gjør artistene Hanks tekster til sine sanger – Norah Jones lager en Norah Jones-låt med en Hank-tekst (”How many times have you broken my heart”), Lucinda Williams en klassisk Lucinda Williams-låt med Hank-tekst (”I’m so happy I found you”), Jakob Dylan en flott Jakob Dylan-låt med Hank-tekst (”Oh, mama come home”) – alle gjør det også fint og várt, og viser på denne måten det sterkt universelle i stoffet til den unge mannen som aldri skulle bli tredve år. Levon Helm lager en melodi i pakt med hvor han selv er for tiden, og spiller inn med eget band, og han personifiserer på en rørende måte hvordan Hank’s ånd lever videre i artister som skulle leve over dobbelt så lenge som ham selv – Levon er som fisken i vannet med ”You’ll never again be mine”. Snufs.

Med Jack White er det imidlertid litt annerledes enn mange av de andre – han lager en perfekt Hank-melodi og en perfekt Hank-vokal av teksten ”You know that I know”, men likevel er det genuint Jack White hele veien – han har selv uttalt at Bob mente at melodien hørtes ut som om den var laget på femtitallet, og at ”not a day has gone by”. Dette er kanskje høydepunktet på platen, og med en touch av moderne desperasjon blandet med Hank’s ånd er det i hvert fall en soleklar personlig favoritt.

To av sangene ville sannsynligvis blitt gitt ut av Luke The Drifter, Hank’s alter ego, om han hadde fått leve. Vince Gill og Rodney Crowell fordeler oppgavene seg i mellom på sangen med det fromme ønsket ”I hope you shed a million tears”, Vince synger, og Rodney påtar seg det klassiske resitasjonsansvaret som preget mange av Luke’-innspillingene. Merle Haggard lager en klassisk Merle Haggard-melodi til den eneste teksten med gospel-preg, ”Sermon on the mount”, som også er sangen som danner finalen på albumet.

Barnebarnet til Hank, Holly Williams har da allerede laget en øm og fin låt av ”Blue is my heart”, og Patty Loveless og Sheryl Crow har gitt de siste to bidragene som hver for seg er godkjent, men som i dette beitet nok ikke når helt opp til standarden som de foran nevnte setter.

Hank William lever videre – ikke som et pust fra fortiden, men som et livgivende pust i nåtiden – det gjelder om du finner fram hans egne originaler eller om du setter på ”The Lost Notebooks of Hank Williams”. Gi deg selv en gave og kjøp platen.

/Johnny Borgan

Lyssna på Spotify