Recension
Jeremiah, Jonathan
A Solitary Man
(Island Records)

Det er noe nytt musikalsk på gang i Ol´ England.

Det siste året har brit-folkrockerne Mumford & Sons fått et overraskende gjennombrudd både i hjemlandet og i USA med sitt debutalbum, »Sigh no More«.

Mumford & Sons-musiker Ben Lovett driver en label, Communion, som fanger opp mange av musikerne/ artistene som er å finne i London-miljøet som Mumford & Sons har vokst ut av, artister med ganske så forskjellige uttrykk, men med en felles forkjærlighet for den engelske folkrockhistorien representert ved Fairport Convention, Donovan, John Martyn, Roy Harper og Cat Stevens.

Navn å merke seg i dette miljøet er blant andre Marcus Foster og Johnny Flynn.

Tidligere i år slapp relaterte Bobby Long det bemerkelsesverdige albumet »A Winters´s Tale«, der han mikser de engelske folkinfluensene med klare trekk fra Laurel Canyon-musikken til Buffalo Springfield.

Denne sommeren debuterer ytterligere en oppsiktsvekkende engelskmann, Jonathan Jeremiah, oppvokst i Nord-London.

Hans debutalbum, »A Solitary Man«, inneholder sofistikert, orkestrert og lett melankolsk, folkpop som vil få Burt Bacharach til å løfte på martinien.

Jeremiah vokste opp med fem søsken som sang sammen og en far som hadde Scott Walker, Serge Gainsburg, Martyn og Stevens i vinylsamlingen.

Mens vennene hørte på den dagsaktuelle popen, fordypet Jonathan seg i denne rike folk-historikken. Da han var gjennom stemmeskiftet oppdaget han at han hadde en solid bariton. Som han selv bemerker, ikke nødvendigvis det som var det hippeste i en æra der Jeff Buckley var det vokale idealet.

Men Jeremiah lærte seg å utnytte stemmen sin og samtidig perfeksjonerte han sitt gitarspill. Da han fylte 21 la han ut på en amerikansk road-trip og han lyktes med å livnære seg med gatesang. Da han kom til Los Angeles oppdaget han at ting ikke akkurat lenger var som beskrevet i sangene til The Mamas & the Papas. Men han skrev sanger, blant annet tittelkuttet, ”Solitary Man”, inspirert av møtet med en 90 år gammel tante.

Hjemme i London fikk han seg jobb som nattevakt på Wembley Arena. I embeds medfør kom han i nærkontakt med superstjernene. Da arenaen var tømt for natten, hadde Jonathan muligheten til å stå på den tomme gigantscenen og drømme seg bort.

En av selebritetene som opptro på Wembley mens han var nattevakt, var waliseren Tom Jones.

Enkelte av sangene på »A Solitary Man« kunne ha vært å finne på Jones fremgangsrike 60-tallsalbum. Innspilt med et 24 musikers, orntli, symfoniorkester. Betalt for, stryker for stryker, av Jeremiahs nattetvakter. Denne musikken plugger rett inn i det, som da det begav seg, ville ha blitt betegnet som easy listening. Ved siden av symfonikerne, er bassistene Tom Mason og Daniel Davis, sentrale i et organisk lydbilde, som det, ja, er svært behagelig å lytte til.

Jonathan Jeremiah skriver sanger om den besværlige kjærligheten, og han gjør det med en modenhet og refleksjon som på ingen måtte forstyrrer det elegante uttrykket som »A Solitary Man« formidler.

De siste årene har både Tom Jones og Neil Diamond vært gjenstand for betydelig popkulturell revisjon og nyder sine pensjonisttilværelser som kredible elder popmenn. Fortsetter det på denne måten, er tida snart moden for den store Roger Whittaker (75)-rennesansen!



Tidigare publicerad på VG+

/Tom Skjeklesæther