Recension
Nash, Israel
Barn Doors and Concrete Floors
(Continental Song City)

Det er påfallende hvor mange sønner av sørstats baptistprester som ender opp som rockartister. Mest fremgangsrikt selvfølgelig, de tre brødrene Followill i Tennessee-bandet Kings of Leon.

Her kommer ytterligere en talentfull kar som har vokst opp med ballansegangen mellom himmel & helvete; bare navnet Israel Nash Gripka får tankene til å bla seg godt bakover i bibelen. Legger vi til at Gripka ser ut som om han kunne vært sønnen til Børre Knutsen, så forstår vi at rocken kan ha fremstått som en billett til friheten.

Israel Nash Gripka albumdebuterte med New York Town i 2009 og da tida i fjor var moden for å lage oppfølgeren , gjorde han Neil Youngs ord til sine, ”Get back to the Country”.

Gripka tok med seg sine medmusikanter og forlot Det Store Eplet til fordel for noen mindre sådanne på Harvard Farm, i Catskill Mountains. Altså i Woodstock-territoriet.

Med på laget var også produsenten og trommeslageren Steve Shelley, en mann som alltid skilter med utsøkt smak og som har de helt riktige referansene. Shelleys dagjobb er som trommeslager i Sonic Youth, han spiller også i andre kredible ensembler som for eksempel The Million Dollar Bashers, sammen med Televisions Tom Verlaine, Wilcos Nels Cline og Dylan-bassist Tony Garnier. Et band som var sentrale på soundtracket til Todd Haynes Dylan-biofilm-fantasi, I´m not there, i 2007.

Shelley har også plukket ned essensielle rocksnobbpoeng for å ha stått bak renessansen til Lee Hazlewoods karriere på tampen av Lees liv.

Men i Israel Nash Gripka har Shelley hørt en ung mann som låter som en overlegen fusjon av 70-talls countryrock ala Rolling Stones og Neil Young. Gripka har i tillegg en stemme som planter øksa midt mellom Richard Thompson og John Fogerty.

Noen vil kalle dette retro, andre vil si at denne smårustne og skranglete rocken aldri har sluttet å rulle ned langs rockens mindre trafikkerte veier.

At det til en hver tid er noen som føler seg kallet til å spille rock´n´roll på denne måten, uansett hva tiåret måtte hete, og at det er like sikkert at det gjør noen av oss latterlig, nesten pinlig, lykkelige å høre nettopp dette.

Åpningskuttet, ”Fools Gold”, kunne med letthet ha kranglet seg inn på Exile on Main St.

”Drown” kusker av gårde med fele og mandolin godt fremme i lydbildet, historien handler om en kroppsarbeider på den tida da to dollar var betalingen og da fagforeninger var farlige saker; ”..two month later in the Ludlow camp the union run deep and a strike was planned/ Baby you know how these things end/ when a wisper is a shout and a handshake is a fist..”.

Majestitiske ”Goodbye Ghost” klatrer og klatrer, løftet opp og frem av en, spøkelsesaktig pedal steel gitar.

Om ”Fools Gold” kunne ha dukket opp hos prime-time Stones, kunne ”Four Winds” lukeparkert på Neil Youngs After the Gold Rush.

Gripkas tekster er breddfulle av den beste rockens perfekte symbiose av skeiv poesi og skarpladd dagligtale, stint av tekstbrokker som innbyr til dine høyst subjektive tolkninger.

Musikalsk balanserer dette på en line som er akkurat passe slakk, der det er god plass til surklende orgel, drivende piano, mandoliner og feler og allehånde gitarer, gjennomgående avfyrt fra hofta.

Anmeldelsen er tidligere publisert på VG+, den norske avisen Verdens Gangs iPad-avis.

/Tom Skjeklesæther

Lyssna på Spotify