Recension
Brown, Greg
Freak Flag
(Yep Roc)

”Beware of lightning that might strike!” synger Bob Dylan. Greg Brown fikk dyrt erfare lynets skadeverk da det slo ned i studioet han jobbet i, og lang tids jobbing med nytt album gikk opp i flammer. Det kunne tatt motet fra de fleste, men ikke denne gutten. Kun én sang overlevde, og rundt denne bygde Brown opp den nye platen, spilt inn i Ardent Studios i Memphis.

Og det er som å få besøk av en gammel venn. Hans dype, stadig dypere, varme stemme treffer oss som vakre cellotoner, og når han avslutter platen med sitt eget svar på ”Forever Young”, med den ømme og vare balladen ”Tenderhearted Child”, har vi, igjen, vært med på en reise som vi ønsker å gjenta med en gang. Med all sin følsomhet synger han en ektefølt velsignelse til ett barn og alle barn – ”may your love never fail you, tenderhearted child”. Mange fedre vil nikke gjenkjennende, gjerne med en tåre i øyekroken.

Men før denne stille og rolige avslutningen er vi med på en variert rute gjennom ulike musikalske landskap og ulike stemninger. I ”Someday House” starter han friskt i countrystil med livsbejaende linjer som: ”I can sleep when I’m dead, if I live that long”, her er det driv og pågangsmot. Men friskere skal det bli, det herlige groovet i rockeren ”Where are you going when you’re gone” er uimotståelig og både foten og smilebåndet begynner å røre på seg, enten man vil eller ikke. Deretter tar han det ned i den nydelige balladen ”Rain & Snow”. En kan fornemme at også Brown er i en oppsummerende fase av livet, der erkjennelsen av forgjengelighet blir tydeligere, slik som i tittellåten ”Freak Flag”, der omsorgen for oss alle skinner tydelig: ”Use what you’ve got son, to raise a hopeful cry”. Under en nyinnspilling av ”Flat Stuff” dukker også Mark Knopfler opp og løfter låta til nye høyder med følsomme gitarsoli. Så tar han oss med dypt ned i bluesen i ”Mercy Mercy Mercy”. Brown er, som de beste, en smeltedigel av musikalske og litterære impulser som han setter sitt høyst personlige preg på.
Albumet inneholder også to fine coverversjoner, hentet fra henholdsvis kone og datter. Iris DeMent’s livsfilosoferende ”Let the mystery be” er ett av platas absolutte høydepunkter, og Pieta Brown’s ”Remember the sun” ligger ikke langt etter i løypa. Med Brown’s røffe baryton gjør han likevel alle sanger helt og holdent til sine egne.

Det er kanskje tidlig å utrope plata til en av hans beste, men den er uansett et besøk fra en gammel venn som man ikke vil glemme. For de som ikke kjenner Greg Brown fra tidligere, vil den være et utmerket sted å starte.

/Johnny Borgan

Lyssna på Spotify