Recension
Russell, Tom
Mesabi
(Proper)

For meg har Tom Russell i mange år hatt noe uforløst over seg – dette til tross for hans åpenbare talent som låtskriver, melodisnekrer og historieforteller. Med sitt forrige album falt imidlertid alt på plass for meg – ’Blood And Candle Smoke’ ble en favoritt når alle hans sterke sider ble forent med en dybde, intensitet og modenhet i framføringen som langt overgikk det litt for ”skoleflinke” preget som jeg mener har preget en del av hans eldre plater – og som har gjort at flere av låtene har hatt heldigere tolkninger med andre artister. Men noe har altså skjedd, og ”Mesabi” er en verdig oppfølger til sin strålende forgjenger.

Mesabi er et landskap med jerngruver i Minnesota, ikke langt fra Bob Dylan’s fødested. Ett rått og hardt landskap med magiske overtoner. Her starter Tom Russell suiten av sanger med samme navn som stedet, han synger om det som var en åre for musikk og kultur, som et utspring for en kilde som fortsatt strømmer, om et miljø som i all sin goldhet tok inn strømmen av impulser og marmorerte det inn i det metallet som kom ut av området – en flott honnør til ”the troubadour kid”. I vinter skrev Tom Russell på sin blog om bakgrunnen for sangen, der han refererer til Wall Street Journal’s tanketomme og uforståelig omfattende argumentasjon for at Dylan burde pensjonere seg. Tom Russell vet bedre, og oppsummerer kort: ”The truth is that Dylan’s very presence, whatever shape he’s in, scares the hell out of a current generation of writers who will never measure up…..My song Mesabi begins the next release. It speaks of my childhood; and Dylan’s. The spark.”

Russell beveger seg lekent og lett mellom sjangre og tema, i ”Farewell Never Never Land” synger han en dypfølt hyllest til Bobby Driscoll, og hans vei fra Disney-barnestjerne til død i rennesteinen som glemt storhet, før han i neste låt crooner han en elegant og swingende låt i tredvetalls dancehallstil, ”The Lonesome Death of Ukulele”, med Fats Kaplin på ukulele. Perfekt.

Bobby Driscoll er ikke den eneste filmskuespilleren som får sin hyllest, i balladen ”Sterling Hayden” får nok en gammel helt oppmerksomhet og honnør, før Elizabeth Taylor får det samme i ”Furious Love”, og James Dean i ”A Land Called Way Out There”, før han maner fram hele følelsen og magien ved å sitte i salen i ”Roll The Credits, Johnny”, den ene av sangene fra filmen ”Road To Nowhere”.

Mot slutten av platen glider det hele over i kjent Russel-farvann, med texmex, mariachi og borderland music, som i den vakre ”And God Created Border Towns” (ingen kan si Rio Grande flottere enn Tom Russell) og ”Goodnight, Juarez” før flamencogitaren tordner i ”Jai Alai”. Den vemodige balladen ”Love Abides” er den lavmælte finalen, blå, men med håp.

Tom Russell visste nok at vi ville ha mer, og føyer til to bonusspor. En av dem er ”A Hard Rain’s A-Gonna Fall”, en av de virkelig store låtene i historien, og en tekst i Nobelprisvinnerformat – her tenker jeg at Russell dessverre henfaller litt for mye til det ”snille og flinke” vokalt, men dette balanseres likevel med Lucinda Williams bidrag, som med sin såre og følelsesladde stemme klarer å favne både skjønnheten, grusomheten, sannheten og sorgen i Dylan’s Guernica på en overbevisende måte.

”Mesabi” beviser til fulle at ”Blood And Candle Smoke” ikke var en ensom svale, og den gjør at vi allerede gleder oss til å se hvor veien bærer videre for Tom Russell. Om den så blir ”the road to nowhere”, så følger vi spent med.

/Johnny Borgan

Lyssna på Spotify