Recension
Bromberg, David
Use Me
(Appleseed)

Tenk deg at det er fredag. Denne kvelden vil du ha det beste. Ingen eksperimenter. Du vil ha indrefilét med bearnaise, du vil ha ovnsbakte poteter stekt i olje og kryddersmør, du vil ha salat. Du vil ha en mugge med isvann. Du vil ha stearinlys på bordet. Du vil synke tilbake i sofaen og lukke alt annet ute.

Slik er David Brombergs siste plate, ”Use Me”. En fortreffelig Americana-salat av låter, musikere, produsenter og gitarer, eminent lyd og bøtter av glitrende samspill og feel-good-stemning i studio. Som forberedelse på måltidet kan man lese den fyldige booklet-en med informasjon om de enkelte sporene – fine historier og bilder trer fram ett etter ett.

Dette er det første albumet etter den strålende ”Try Me One More Time” fra 2007, men fra en maktdemonstrasjon av gitarvirtuositet tar Bromberg nå et annet utgangspunkt, inspirert av at John Hiatt inviterte han med i studio. Som den musikernes musiker han er, og under radaren for de fleste, inviterer han et stjernelag av venner med seg i studio, og ber dem by på sanger og produksjon fra spor til spor. Levon Helm stiller på trommer, men uten stemme, på ett av høydepunktene, Brombergs egen ”Tongue”, og blir også med på en herlig jugband-reprise på Gus Cannons ”Bring It With You When You Come”, midt i det musikalske landskapet Levon selv oppholder seg for tiden. Nam!

Her får vi smake på litt av hvert, både midt i og i utkanten av Americana – her toucher vi bluegrass sammen med Tim O’Brien på ”Blue Is Fallin’” og funky New Orleans-groove med Dr John på ”You Don’t Wanna Make Me Bad”, texmex med hele Los Lobos som backing på”The Long Goodbye”, rock med Widespread Panic på ”Old Neighborhood”, for øvrig inkludert gnistrende gitarspill også av Jimmy Herring. Vi gynger av gårde på countryvis i ”Lookout Mountain Girl” med Vince Gill briljerende på både gitar og mandolin. Vi ser for oss den store bamsen Bromberg føle seg hjertelig tilstede og helt hjemme i alle ulike smaksvarianter, og med slentrende selvfølgelig kontroll på eget bidrag, både på vokal og på egen gitar.

Han tar det helt ned i en nydelig versjon av Brook Bentons klassiker ”It’s Just A Matter of Time”, produsert og backet av Linda Ronstadt. Det samme skjer i debuten av en nydelig Hiatt-ballade, ”Ride On Out A Ways”. Brombergs stemme rører oss i en merkelig blanding av svarte og hvite impulser, alltid følsomt, sårbar og skjør i det ene øyeblikket, tøff og sterk i det neste. Det er hjertet og sjelen som synger. Hele festen avsluttes med en døsig og jazzete versjon av Bill Withers-låta ”Use Me”, cool blues og en sterk invitasjon til å gjøre nettopp det Bromberg ber oss om, om å bruke ham og lytte til ham mer enn vi til nå har gjort. ”Use me – I still got more”, synger han. Det vet vi nå.

Bromberg har en lang historie, både som studiomusiker, produsent, gitarist og songwriter på egen kjøl – han har spist kirsebær med og produsert Dylan, spilt med Garcia og Kaukonen, og lært gitarspill av Reverend Gary Davis. Han er en smeltedigel, slik de beste er det.
God appetitt.

/Johnny Borgan

Lyssna på Spotify