Recension
Lowe, Nick
The Old Magic
(Proper)

Jeg elsker Nick Lowe, og er alltid spent på et nytt ’labour of Lowe’ – jeg synes hans nye blomstringstid i modne år har gitt oss en lang rekke utrolig flotte album, spesielt fra ”The Impossible Bird” i 1994, via ”Dig My Mood” og ”The Convincer” til ”At My Age” i 2007. Etter tidenes mest forferdelige sommer i Norge er det derfor med store forventninger jeg lar meg hylle inn i det nye albumet, ”The Old Magic”. De første gjennomhøringene resulterte likevel i et klart inntrykk av at dette var mer ”old” enn ”magic” – at Nick er i ferd med å gå inn i et litt for repeterende spor av gjentakelser, og at fornyelsen uteblir. Det er smektende i silke og fløyel, og Nicks stemme er fortsatt i strålende form, men følelsen av at alle kanter er filt bort, og at vi på enkelte spor beveger oss litt for nært ”easy listening”, er til tider til stede.

Men jeg hører videre, og gir ham nye sjanser, og lar meg sjarmere av de enkle triksene, én gang til – han crooner i vei på femtitallsvis, med lekre arrangementer og strøkent komp, inkludert gjesteopptredener av bl.a. Jimmy Vaughan og Ron Sexsmith. Han bader herlig i selvmedlidenhet og ensomhet, blått i blått, i en sterk trio med sangene ”House For Sale” (testet live på Norwegian Wood), ”Sensitive Man” og ”I Read A Lot”. Han integrerer tre coverversjoner sømløst med egne låter, alle tre i svært vellykkede tapninger, med ”Shame In The Rain” av country-singer/songwriter Tom T Hall, og ”Poisoned Rose” av Elvis Costello, som framføres i reneste Nat King Cole-stil, og med ”Somebody Cares For Me” av Jeff West.

Det ér mye fint – enkelt og sofistikert på samme tid. Likevel har jeg følelsen av å ha hørt det meste før, og kanskje i litt bedre låter enn på ”The Old Magic” – samtidig tror jeg at jeg ville ha vært mer begeistret om denne platen kom tidligere i rekken av gullkorn fra Lowe. Konklusjonen blir derfor – her er mer av det samme – den gamle magien ”of Lowe”, men lite fornyelse. Verdt å høre? Absolutt!

/Johnny Borgan

Lyssna på Spotify