Recension
McKee, Maria
Peddlin´ Dreams
(Viewfinder Records/ Cooking Vinyl/ Bonnier)

Maria Mckee gjør det ikke lett for seg. Helt fra starten med Lone Justice, på begynnelsen av 80-tallet, har hun stukket kjepper i hjula på sin egen karriere. Hun pådro seg av den grunn kallenavnet »Little Diva«.

Da det begav seg var hun på alles lepper. Robbie Robertson og Bob Dylan var bare to superstjerner som på forskjellig vis uttrykte sin beundring. Lone Justice forspilte sjansene sine med den triste stadionrockplaten «Shelter», bandet ble oppløst og Marie tok fatt på en vesentlig mer suksessfull solokarriere. I overgangen 80-90-tall var hun stor stjerne i Europa. Så fadet platene og turnéene ut. Hennes forrige studioplate, »High Dive« (2003) er det best å glemme. En merkverdig amatørmessig og slitsom produksjon.

Med det som bakgrunn er ikke forventningene til nye »Peddlin´ Dreams« spesielt høye. Det er derfor gledelig å kunne konstantere at Maria later til å ha våknet opp.

Riktignok er »Peddlin´ Dreams« også en plate som ikke akkurat gir ved dørene. Produsert, innspilt og mikset av Jim Akin, som også selv spiller elektrisk og akustisk bass, elektrisk gitar, lap steel, keyboards og synger bakgrunnsvokal. (Skjeldent et godt tegn når plater er underlagt musikere/ produsenter som synes de fikser det meste best selv!) Ved siden av Akin og McKee bidrar Jerry Andrews med gitarer og Tom Dunne med trommer.

Maria har sikkert sine artistiske grunner til å lage platene sine på egen hånd og gi dem et hjemmesnekret preg. Stemmen hennes alene løfter allikevel »Peddlin´ Dreams« over demo-nivået den vitterlig ligger på.

Marias gåsehudfremkallende stemme, den magiske kombinasjonen av vemod og gnister, kan lage gull av gråstein. Det trengs ikke denne gangen, mange av sangene på »Peddlin´ Dreams« holder godt nivå.

Toppene er Akins »My One True Love«, McKees »Appalachian Boy« og »Turn Away«, skrevet av McKee, sammen med Brown & Brody.

Platen avsluttes av et par coversanger. Neil Youngs »Barstool Blues« forblir bare grei, mens avsluttende »You Don´t Know How Glad I Am« (J. Williams/. L. Harrison») har den gløden som gjør Maria unik.

Ikke en milepæl, men allikevel på trygg avstand av »High Dive«-misæren.

/Tom Skjeklesæther