Recension
Taylor, Chip
Rock and roll Joe – A tribute to the unsung heroes of rock’n roll.
(Trainwreck)

Feat Chip Taylor, Kendel Carson, John Platania

Selve idéen om dette albumet er så grunnleggende genial, generøs og varmhjertet, at jeg, når jeg skal høre på det, må minne meg selv om at denne, altså idéen, ikke nødvendigvis hever kvaliteten på sluttproduktet. Dette som en advarsel til meg selv om ikke å bli sjarmert i senk av prosjektets intensjoner.

”We were there to light a spark, take one song to make it happen.” Her forsøker Chip å gi stemme til de glemte helter som var instrumentelle (!) i utviklingen og realiseringen av gyldne øyeblikk i populærmusikkens historie. De glemte og ikke nevnte, men som likevel ga avgjørende bidrag for å forløse den magien som skapte glansnumre og hitlåter. De som levde i skyggen av stjerner, vokalister, ledere og ”lead guitars”, og som stille pakket ned sine instrumenter når dagen var over, og som tuslet videre til neste avgjørende bidrag, til neste studio, til neste stjerne. Men selv om studiomusikere kanskje er i hovedfokus, peker man også i prinsippet på de mange musikere som aldri nådde verken toppen eller studio, men som likevel med sin musikalitet og formidlingsiver har gitt mange av oss avgjørende og minnerike opplevelser av glede og betydning, det være seg gatesangere eller representanter for underskogen av musikere og artister som vi har møtt og hørt på vår vei.

Men albumet er bare starten. På nettsiden for prosjektet www.rnrjoe.com/ finner vi fortsettelsen – eksemplene, historiene og linkene som lar de glemte og/eller ukjente heltene komme fram og skinne i lyset av det fokuset som her settes. På nettsiden gis det til og med muligheten til å ”Submit a Joe”, nettopp for å sikre at vi alle kan bidra til å betale tilbake på den gjeld vi står i til de som har vært med på å bringe lys og musikalske gullkorn inn i våre liv, og som ikke har fått den oppmerksomheten og hyllesten som de virkelig har fortjent. Først og fremst gis man her muligheten til å legge merke til dem, bli klar over deres bidrag, og også gjennom linker til youtube bli bevisste på dem og dele dem videre med andre entusiaster.

Selv om Chip Taylor, en sannsynlig prototyp på den ultimate generøse artisten, nok må sies å være drivkraften for også dette albumet, deles æren, som seg hør og bør i et slikt prosjekt, med Kendel Carson, en i rekken av Chip’s talentfulle protesjéer, og John Platania, Chip’s gitarist og turnéfølge gjennom mange år, men også kjent som toneangivende musiker for Van Morrison, både langt tilbake og i senere år. Dette gjøres det for øvrig et eksplisitt nummer av i ”The Van Song”, der Chip spiller litt kostbar og snurt over at John prioriterer Van.

Men hva så med innholdet forøvrig? Jo, det er faktisk mye å glede seg over også der.
”Couldn’t we use some of that now” er kanskje sangen som best favner ånden i prosjektet, betydningen av de små, men betydningsfulle bidragene som er nødvendige for å fullende alkymien som skaper de minneverdige øyeblikkene i et studio.

”Sugar Sugaree” har et swingende groove som J J Cale ikke ville hatt noen problemer med å stille seg bak. ”Measurin’” ligger ikke langt bak i løypa. Her må man eventuelt aktivt motstå den naturlige impulsen til å trampe takten. Et musikalsk kremlag understreker de enkle riffene og krydrer med fine detaljer.

”Malmo Nights” er en nydelig duett mellom John og Chip, der turnélivets gleder og bekjentskaper drøftes og nennsomt krydres med eminente gitarsoli av Platania, selv en ”Rock and Roll Joe” for mange.

Det svinger igjen av ”Hot Rod Carson”, hyllesten til den lange rekken av ”lady rockers”, der unge Kendel får stor tumleplass med sitt unge, men likevel så modne felespill.

Med ”Live and die for rock and roll” oppsummerer trioen med skjelvende stemmer sin takknemlighet til og avhengighet av den musikken de har viet livet sitt til: ”roots music, country music, blues, rock & roll or whatever you choose to call it”. Rootsy music! Kandisert, vil noen si, men for de av oss som ikke helt avviser verdien av det sentimentale, vil det nikkes gjenkjennende og tørkes tårer.

Platen avsluttes med en reprise på tittellåta, der artistene diskuterer sine helter mens kompet går – på denne måten veves ønsket om å lage musikk selv og platens idé sammen til et vakkert hele i det den går mot slutten.

”Rock and Roll Joe” er altså et helstøpt album, og tross noe varierende kvalitet på enkeltlåtene, er det gjennomgående en plate til å bli i godt humør av, og med et budskap og en bevisstgjørende effekt som vi bare må takke Chip, Kendel & John for. Vi har til og med fått en plass å gjøre av våre egne ”Rock and Roll Joe’s” dersom vi føler for det. Submit!

/Johnny Borgan