Recension
Springsteen, Bruce
Devils & Dust
(Columbia/ Sony)

I 1980 reiste jeg den lange veien fra Halden til Detroit for å se Bruce Springsteen. Bruce, selvfølgelig var vi på fornavn, var i ferd med å gi ut »The River«, den dobbelte oppfølgeren til enorme »Darkness on the Edge of Town«.

Bruces unike versjon av rockens romantiske potensiale fylte livet med mening. Sammen med The E Street Band og alle dets karakterer lyktes Bruce med å dra deg inn i en verden som var med å gi deg identitet, tilhørighet og ikke minst, troen på at »det var noe annet der ute«. Noe annet enn småbyfella med kone og 2,3 barn, hus og hytte, fast arbeidstid og kvelende rutiner.

Et rømningsprosjekt av episke dimensjoner. En musikalsk get-a-way car med overdrive og direkte innsprøytning.

Det toppet seg da Bruce Springsteen kom til Drammenshallen på våren 81. Partyet nådde sitt klimaks. Bruce poserte sammen med Doug Sahm i fojaeen på Grand Hotel på Karl Johan for kameraet til Annabel. (BTW., et bilde vi bør trylle frem her på rootsy.nu). Vi feide under matta at managementet til Bruce stoppet vår norske oversettelse av »Factory«. O´Bals »Arbeidsdag« er i dag et samlerobjekt verdt gull for såvel Springsteen-kompletister, som for norsk-på-norsk entusiaster.

Det betydde noe å gå med Springsteen t-shirt, den svarte motorsykkeljakka gjorde en usårbar for missilene som hoderystende autoriteter avfyrte mot en. Springsteen sang om oss. Selv om vi ikke hadde italienske etternavn og ikke egentlig klarte å forestille oss en nattåpen bensinstasjon. Vi levde i Drømmen; Henning, Julle, Kalle, Tom Congas, Roger, Myl og Pål.

Selvfølgelig måtte det ta slutt. På alle måter. En slow motion crash av bilvrak, tomme ølbokser, opprivende sjalusidramaer og dårlig vær. Endeløst dårlig vær. Sola ble ganske enkelt borte. Tok seg et friår. Et til og et til.

Bruce dro til »Nebraska« (1982), et kreativt sidespor som drev Columbia-sjefen Walter Yetnikof til vannvidd, men som i ettertid viste seg å være noe av det smarteste Bruce kunne ha gjort. Etter denne krevende turen ut i den amerikanske sjelelige ødemarken kom Bruce tilbake med altutslettende kraft. «Born in the USA» ble monsterhit´en som Bruce bare kunne bære fordi han løftet vekter!

Det var da det hele var over. Ikke fordi Bruce var dårlig. Men fordi det ganske enkelt ikke lar seg gjøre å komme seirende ut av en tvekamp med et slikt gigantpublikum. Bruce ble celebritet. Han var ikke lenger lederen for alle som var på rømmen. Livvaktene hans klarte så vidt å holde paparazziene og autografjegerne på avstand. Det ble for stort. Joda. Det hele var over.

Bruce Springsteen har fortsatt å gi ut plater, ganske mange etterhvert. Noen har vært svært bra, noen har hatt noen bra låter, men feil produksjon. Noen (av de beste!?) har ikke en gang kommet ut. Hvor ble det av »countryplata« vi håpet på?

Bruce har definitivt blitt voksen med stil. Firebarnsfaren fremstår fortsatt som en som bryr seg. En som leser, er nyssgjerrig, stiller kritiske spørsmål, har noe på hjertet. En som bruker sin enorme rikdom til å gjøre livet lettere for folk som fortjener det. En som tør å ta stilling, som under fjorårets presidentvalg, og som tar kostnadene med å havne på tapersiden.

Det at Bruce gikk på en smell sammen med demokratenes kandidat er det historiske faktumet som legger grunnlaget for »Devils & Dust«. Hadde Kerry vunnet tror jeg denne platen ville ha vært annerledes, om den overhode hadde kommet ut.

Bruce er tilbake der han har vært med »Nebraska« og »The Ghost of Tom Joad« (1995). Han er fortelleren som gir stemme til et utvalg personer som beveger seg på kanten. Som står overfor eksistensielle utfordringer som kan gi dem styrken til å gå videre med rak rygg eller bukke under. Gjøre de skjebnesvangre feilbedømmelsene. Trekke på avtrekkeren (tittelkuttet) eller bli på horehuset (»Reno«). Sistnevnte har et direkte og grafisk språk, som nok vil overraske mange Bruce-hoder. »..two-fifty up the ass..«

Musikalsk er »Devils & Dust« defintivt nærmere »Nebraska« enn »Born in the USA«. De enerverende synthene, som gjorde »The Rising«, Bruces post 9/11-plate, til en slitsom lytteopplevelse, er nesten helt vekk. Det dukker opp en diskret steel gitar her og der, litt fele, og noen vakre koringer og tilbakeholden stryk. Det er mange og lange historier, noen av dem griper tak i deg, andre er mer utflytende. Er usikker på hvor gode melodiene er..

Trenger å høre mer for å gjøre meg opp en mening om hvorvidt »Devils & Dust« fortjener å stå der ved siden av instant-Brucere som »Darkness on the Edge of Town«, »Nebraska«, »The Wild, The Innocent & the E Street Shuffle« og »Born to Run«. Så langt tror jeg ikke »Devils & Dust« er hverken en ny klassiker eller et bomskudd.

/Tom Skjeklesæther

Lyssna på Spotify