Recension
Aadland, Tom Roger
Det du aldri sa
(Embacle/Melektronikk / Musikkoperatørene)

Det er skummelt å sette utfor Holmenkollen med for store sko på beina. Vil en lande på kulen, eller vil en stå bakken ned, og vil en lande støtt?

Når Tom Roger Aadland kastet seg over oversettelse og framførelse av ett av rockhistoriens største album. Bob Dylan’s ”Blood on the tracks”, er fallhøyden på samme måte svært stor.

Desto mer imponerende er det at han landet trygt med sitt meget solide album, ”Blod på spora”, (2009) med elegante nynorske oversettelser, akkurat passe respektfullt og ydmykt, samtidig også passe freidig og selvbevisst, men hele tiden tro mot ånden i et album som favner hele spekteret av menneskelige følelser, kjærlighet, hat, sorg, aggresjon, omsorg, ømhet, sinne, frykt, distanse, nærhet, visdom og kjærlighet, kjærlighet, kjærlighet.

Men hvor går man så videre etter dette? Med årets album, ”Det du aldri sa” har Tom Roger Aadland på imponerende vis klart å lage en sterk oppfølger til et album det egentlig skal være umulig å toppe.

Med et hederlig unntak, en flott oversettelse og framføring av Waterboys ”Fisherman’s blues” (komplett med Mike Scott’s hoiing) har artisten denne gangen laget et helstøpt album bygd på egne tekster, med alvor, dybde og visdom helt i Dylans ånd, og med en poetisk nerve som er den vakre nynorsken verdig. På det beste kunne en tro at han hadde fortsatt å oversette Dylan, som i den utrolig vakre og tidløse ”Der eg er no” og ”Om du står fast ved det du sa”. Det handler om relasjoner og om å være på vei, det handler om språk og om forsøket på å sette ord på det som ikke kan uttales. Han klarer det også på elegant vis i ”Tyngde og lette” og i den litt frekke og potente ”Om du kjem over”. Han krysser etniske grenser, også musikalsk, i den flotte ”Støyande hjarte”, og går modig inn i rom der klisjeene for ofte får råde, mens han igjen står bakken ned, som med den vakre ”Som det var i går”. Tonen og følelsene er for det meste post-Idiot-Wind, det er i smulere farvann han ferdes, men med stort alvor og med et sikkert blikk for skillet mellom det tomme og det åndfulle, og i et musikalsk landskap som kler tekstene perfekt.

På ”Det du aldri sa” beveger han seg i et folksy countrylandskap, med samme solide musikere som på forrige album, Ørjan Haaland (trommer), Per Steinar Lie (bass), Brian Connor (tangenter) (Van Morrison) og med Linn Frøkedal (The Megaphonic Thrift) på varsom backup vokal. I tillegg har Aadland forsterket laget med Olav Christer Rossebø (fele & mandolin), Kjetil Steensnæs (gitarer, steel og dobro) og Kjetil Lundø (kontrabass).

”Det du aldri sa” er et album å bli glad i, og et album jeg tror mange vil ha stor glede av å ta fram og spille også om mange år fra nå av. Det er bygd av et tidløst materiale. Det er sjeldent.

/Johnny Borgan