Recension
Gordon, Roscoe
No Dark In America
(Dualtone)

Sangeren og pianisten Rosco Gordon fra Memphis, Tennessee var en av de mest særpregede R&B-legendene fra 1950-tallet og tidlig 60-tall. Han var med på å skape den amerikanske musikkhistorien som man forbinder med plateselskaper som Sun, Chess og RPM. Hans karakteristiske huggende shuffle-rytme har umiskjennelig likhet med Ska-musikken som utviklet seg på Jamaica på 50-tallet. Og det var nettopp hans store hit fra 1952, »No More Doggin´«, som i Jamaica-musikkens historie regnes som grunnlaget for Ska. Han ble spilt på radio og platene hans fant veien til Kingston.

Så hadde han »Just A Little Bit«. ­» I don´t need much, I just want a teeny weeny bit of your love«, sang han med største selvfølgelighet på slutten av 50-tallet.

Rosco Gordon var en stor stilskaper og låtskriver, musikalsk beslektet med både Ike Turner og Billy The Kid Emerson, pianobluesere med fot for rock´n´roll og snappy og humoristiske tekster. Låtene hans er blitt standarder som er innspilt av utallige. Hans vokalstil og rytmiske frasering var noe av det Elvis ikke kan ha unngått å suge opp i Memphis-atmosfæren tidlig på 50-tallet.

Foreliggende album er en vemodig opplevelse, ikke bare fordi han døde like etter at innspillingene var avsluttet sommeren 2002, men fordi musikken også har en egen sår og vakker undertone, til tross for at sangstemmen ikke bærer hele veien. Det er ikke vanskelig å høre at dette er en aldrende artist som kanskje vet at han ikke kommer til å spille inn mer. Samtidig spenner de 15 låtene over hele spekteret av R&B-varianter han var innom i løpet av karrieren. Her er jump blues med riffende saksfoner, knivskarpe bluesgitarløp, men også doowop og latinamerikansk inspirert vokal R&B á la The Drifters »Sand In My Shoes« i »A Night In Rio«. Likevel er det ingenting som virker nostalgisk, han planker ikke seg selv. Kanskje det har å gjøre med at musikerne og produsenten Chris King tilhører en yngre garde Americana-musikere. Tittelsporet, som er innspilt i bassisten Ken Coomers (fra Wilco) studio i Nashville, handler om å komme over 9/11, en sang som både er alvorlig og spirituell, som en Paul Simon-låt.

Låtene er spilt inn i en rekke forskjellige lokaler, hjemme hos folk og i regulære studio. Deretter er andre musikere dubbet . Helt nydelig er de R&B-balladene der der fioliner og cello er lagt på, med en stemning av »It´s A Man´s World«. Og den kynsik oppriktige »You Look Bad When You´re Naked« er Speckeld Reds i dirty dozen-stil og med honky tonk-piano. Rosco Gordon spiller i det hele tatt mye piano på denne platen, og de låtene han bare akkompagnerer seg selv gjør sterkt inntrykk. Dette er langt nedpå, og Rosco Gordons musikalske farvel til verden går langt utover de vanlige bluesklisjeene.

/Øyvind Pharo