Recension
Clapton, Eric
Clapton
(Reprise/Warner)

En gang for mange strengeskifter siden var Eric Clapton Gud. I hvert fall hvis vi skulle tro graffitien på en murvegg i London. En gudbenådet gitarist med frapperende teknikk og absolutt innsikt i bluesens historie.

En sporadisk låtskriver og effektiv sanger som lyktes med å gjenoppfinne seg selv som musiker, etter Leon Russell gospelrockmetoden, med albumene «Eric Clapton« (1970) og «461 Ocean Boulevard» (1974).

I årene som gikk etter sistnevnte albums suksess, opplevde Clapton å selge stadig flere plater, samtidig som utgivelsene ble mindre og mindre inspirerte. På 80 og 90-tallet hadde Eric Clapton utviklet seg til musikkbransjen fremste leverandør av «Armaniblues». Velproduserte rockballader som var perfekte drops for mainstream radio og konserter med publikum som ville ha holdt seg for nesen om de skulle ha blitt rammet av autentisk blues.

Det er grunn til å tro at dette paradokset, at han har skapt seg en stor formue basert på musikken til originaler som gjennomgående var lut fattige, er noe som plager Eric Clapton. På tross av rikdom, ikonstatus og status CBE, Commander of the British Empire, synes det som om Clapton tynges av tvil. Det kommer definitivt til uttrykk i hans selvbiografi fra 2007.

På 2000-tallet har Clapton brukt mye av sin energi på å samarbeide med artister som har vært sentrale i hans tidlige karriere, fra gjenforening av powertrioen Cream til flere runder med Blind Faith-kollega Stevie Winwood.

Legg til duoplater med BB King («Riding with the King» (2000)) og JJ Cale («The Road to Escondito» (2006)) og hyllestplaten til Robert Johnson, «Me and mr. Johnson» i 2004.

Hans rene soloplater har vært begrenset til «Reptile» (2001) og «Back Home» (2005). Ingen av dem hører hjemme blant mannens beste.

På dette nye albumet har Clapton samlet et utvalg av sine mest trofaste og solide medmusikanter rundt seg, JJ Cale, trommeslageren Jim Keltner, basisten Willie Weeks, organisten Walt Richmond og gitarist/ medprodusent Doyle Bramhall II. I tillegg store instrumentalister som pedal steel-gtaristen Greg Leisz, T-Bird munnspiller Kim Wilson, trompetist Wynton Marsalis og pianist Allen Toussaint.

Bare en av sangene er signert Clapton selv, «Run back to your side», skrevet sammen med Bramhall II, sporet som kanskje mest peker mot 70-tallets gospelrock.

Mesteparten av plata deler seg mellom lavmælt blues, typiske JJ Cale-groover (to Cale-originaler og Robert Wilkins «That´s no way to get along») og jazza standarder som «How deep is the Ocean», «When Somebody Thinks You're Wonderful» og «Autumn Leaves».

«Clapton» er neppe albumet som er så definitivt som tittelen kunne få en til å håpe på, men samtidig er det vesentlig sterkere enn «Back Home», laidback og upretensiøst, med en Clapton som helt tydelig gjør det han aller helst vil.



Tidigare publicerad på ABC Nyheter

/Tom Skjeklesæther