Recension
Young, Neil
Le Noise
(Reprise/Warner)

Med nye «Le Noise» legger han alen til sitt uomtvistelige rykte som rastløs og søkende kunstner. Sammen med produsenten Daniel Lanois har Young skapt et album som setter ny standard for bruken av gitarer, mest elektriske, men også akustiske.

Da jeg for noen få år siden satt ringside under en Daniel Lanois-seanse på South by South West i Austin, Texas, var det en av tilhørerne som utfordret den kanadiske pedal steel gitaristen og produsenten på hvilke artister som fantes på hans egen oppdrags-ønskeliste. Lanois svar var kort: Neil Young.

Det tok noen år før Lanois kunne krysse av Young, men når han først lykkes med det, så er resultatet både overraskende og utfordrende.

Alle som følger Neil Youngs karriere vet at mannen ikke alltid velger minste motstands vei. Hans platekatalog inneholder utgivelser som har strukket tålmodigheten til selv de mest ihuga fansen. Han har til og med blitt saksøkt av sitt eget plateselskap (da Geffen Records), for å lage plater som ikke i tilstrekkelig grad ligner på Neil Young!

Av og til har Youngs eksperimentlyst ført ham ut på bærtur, andre ganger har hans musikalske omveier bidratt til å illuminere helheten i et gigantisk kunstnerisk livsverk.

I fjor kom den første installasjonen i Youngs kronologisk anlagte arkivprosjekt, en boks som ville ha festet pretensiøs-utmerkelsen på en artist av mindre format. På den godt titulerte «Le Noise» har Young og Lanois skapt et «nytt» lydbilde for Youngs basiske sanger og ektefølte tekster.

All musikken som kommer fra «Le Noise» er skapt av Youngs gitarer, hans stemme og duppeditter som er gjemt oppe i Lanois teknologiske trollmannshatt.

Det kan være på sin plass å nevne at dette likevel er upløyd mark for begge de to musikerne. «Le Noise» er ikke bare nytt terreng for Young. Musikken her skiller seg også fra andre produksjoner med andre artister som bærer Lanois produsentstempel.

Seks av åtte sanger hviler på ekspressiv og til dels voldsom utnyttelse av Youngs elektriske gitarer, sannsynligvis den Youngmytologiske Gibson Les Paul-gitaren som går under navnet «Old Black» og hans Gretch White Falcon. Gitarer som rommer evigheter av feedback og fuzz.

På tross av fraværet av konvensjonelt komp, som trommer og bass, oppleves lydbildet som massivt og komplett. Har du det rette stereoanlegget utelukker jeg ikke at dette er lyd som kan utforske ytterkantene av kapasiteten.

Sangene i seg selv er trygt innenfor Youngs tematiske og melodiøse univers, de kunne helt sikkert vært fremstilt i andre av Youngs musikalske modus. «Hitchiker» er Young i skriftestolen i forhold til sitt dopbruk og sitt liv som paranoid rockestjerne i de banebrytende årene på seksti og syttitallet.

«Love And War» er en trist liten sang om de store spørsmålene; «I sang for justice and I hit a bad chord but I still try to sing about love and war...» der de store elektriske gitarene får hvile noen minutter. Som en erkjennelse av at soniske overfall av det kaliberet som treffer lytteren på åpneren «Walk With Me», og videre på «Sign Of Love» og «Someone's Gonna Rescue You» trenger kontraster for å virke.

Med «Le Noise» har Young slått fast at han er en relevant kunstner i sitt sjette aktive tiår. Dette er musikk som krever, og som fortjener, å få lydhøre og konsentrerte lyttere. Dette er virkelig rust som ikke sover.


Tidigare publicerad på ABC Nyheter

/Tom Skjeklesæther