Recension
Johnson, Jamey
The Guitar Song
(Mercury/Universal)

Det kan fremstå som en høyballe av et paradoks, men i disse dager våkner Nashville, countrymusikkhovedstaden, opp til suksessen til en hardcore countryartist.

Alabama-musikeren Jamey Johnson er i ferd med å forandre spillereglene i countrybransjen igjen, ganske enkelt med å gjøre det en countryartist burde gjøre: Spille country.

Jamey Johnsons 2008-album, den blytunge honkytonkplaten «That Lonesome Song», starter med det 39 sekunder lange introsporet «Released».

Her slipper Johnson ut av spjellet og mumler en et molefunkent «takk» når han får formaninger om å holde seg borte fra trøbbel. Åpningen kryssfades over i den selvbiografiske(?)«High Cost Of Living», der Johnson forteller om sitt triste liv som dophue, fyllik og utro ektemann. Albumet fikk Rolling Stone til å utrope ham til den nye Johnny Cash.

Sangen «In Color», fra samme plate, ble valgt til årets beste countrylåt av Country Music Association. Alt dette uten at Jamey Johnson har fått de mange countrymusikk-radiostasjonene i USA med på laget.

Det er her historien om Johnson virkelig tar av inn på en humpete, men oppsiktsvekkende country road. Han har snart solgt en million eksemplarer av «That Lonesome Song». I stor grad kjøpt av folk utenfor de urbane områdene, fans som flokker til Johnsons konserter i stadig større antall. Det begynner å se ut som en protestbevegelse. Bestående av folk som mener at countrymusikken må handle om vanlige, voksne menneskers liv, problemer og gleder. Fremført av en som de kan tro på. Ikke bare av tenåringer som har vunnet en talentkonkurranse på TV.

Jamey Johnson er altså fra byen der Hank Williams ligger gravlagt, Montgomery i Alabama. Han har tilbrakt åtte år av sitt liv i marinen og han drev sitt eget bygningsfirma før han kunne leve av låtskrivingen sin.

Før han slo til med «That Lonesome Song» hadde Johnson skrevet hits for flere andre countrystjerner, men hans første egne Nashville-plate, «The Dollar», fra 2006 solgte likevel ikke noe. Johnson pådro seg et rykte som en trøbbelmaker i en by som har en lang historie med eksepsjonelt talentfulle sådanne.

Til slutt var det den mektige platemogulen Luke Lewis (som blant annet står bak selskapet Lost Highway) som forsto at Johnson hadde noe spesielt på gang.

Platene til Johnson produserers av Johnson selv og noen av hans nærmeste kumpaner, under navnet Kent Hardly Playboys, og de har lykkes med å oppgradere og modernisere lydbildet uten at countrymusikkens egenart har gått tapt. Tung pedal steel, traktert av «Cowboy» Eddie Long, er episenteret i majoriteten av de 25 sangene som er å finne på «The Guitar Song».

25 sanger? På et countryalbum utgitt i Nashville, notorisk for sine tispors-splater med spilletid på 30 minutter?

Jo da, Johnsons nye er et dobbelalbum. Ett «Black Album» og ett «White Album», der han har skrevet eller co-skrevet 20 sanger. Resten er hans tolkninger av favoritter fra den ordentlige countryhistorien; Keith Whitleys «Lonely At The Top», Mel Tillis’ «Mental Revenge», Vern Gosdins «Set’ Em Up Joe», Kris Kristoffersons «For The Good Times» og unge Arlis Albrittons «Good Morning Sunrise».

«The Guitar Song» er lagt opp som et temaalbum, der sangene beveger seg fra det mørkeste til det mer oppløftende. Tittellåten fremføres sammen med den 72 år gamle countrylegenden Bill Anderson (kjent som Whispering Bill Anderson), som også har vært med på å skrive låten.

Anderson skrev også det forrige tiårets aller beste countrysang, «Whiskey Lullabye», sammen med Emmylou Harris-gitaristen Jon Randall. Dette ble en hit for Brad Paisley og Alison Krauss.

I det disse ordene skrives hagler det inn med toppanmeldelser av «The Guitar Song» fra amerikanske kritikere. Gjennomgående påpekes det at a Jamey Johnson har stemmen (en massiv bariton), sangene og holdningen som skal til for å sette countryskapet på plass.


Tidigare publicerad på ABC Nyheter

/Tom Skjeklesæther

Lyssna på Spotify