Recension
Santana
Guitar Heaven: The Greatest Guitar Classics Of All Time»
(Arista/Sony)

Carlos Santana sier følgende i omslaget til «Guitar Heaven»: «Denne erfaringen ville ikke ha vært mulig uten rådene, gløden og visjonen til Mr. Clive Davis».

Clive Davis er den 78 år gamle platebransjelegenden som i 1999 fikk Carlos Santana tilbake på det kommersielle sporet med utgivelsen av plata «Supernatural». Et album i samarbeidets ånd, der popartister som Rob Thomas, Eagle-Eye Cherry, Lauryn Hill, Dave Mathews, Cee-Lo og Eric Clapton hjalp til med å skape det som i musikkbransjen kalles et fenomen; en plate som bare selger og selger.

Ved siste telling hadde «Supernatural» passert 27 millioner på verdensbasis.

Det innebærer at nå 63-årige Carlos Augusto Alves Santana, sønn av en meksikansk mariachifiolinist, har til salt i enchiladaen. Og det innebærer også at han kan gi alle ansatte på kvalitetskontrollen langfri med full betaling.

Undertegnede er Santana-fan med medlemskap som nå har strukket seg over fire tiår. I boka mi er det få som kan matche stripa med bandet Santanas fire første album; «Santana» (1969), «Abraxas» (1970), «III» (1971) og «Caravanserai» (1972). Hiv gjerne på «Love Devotion Surrender», Carlos’ samarbeid med Mahavishnu John McLaughlin fra 1973, for godt mål.

Etter noen helt greie utgivelser i kjølvannet av «Supernatural» har Clive Davis og Carlos Santanas felles kreativitet resultert i «Guitar Heaven», en vri på konseptet fra suksessplata.

Fokuset er denne gangen noen av rockens tyngste og mest markante riff, for eksempel Led Zeppelins «Whole Lotta Love», Creams «Sunshine Of Your Love», AC/DCs «Back In Black», Deep Purples «Smoke On The Water» og Jimi Hendrix’ «Little Wing».

Gjestene står selvfølgelig i kø: Chris Cornell, Scott Weiland, uungåelige Rob Thomas, Chris Daughtry («American Idol»), Joe Cocker, Jonny Lang, NAS, Pat Monahan (Train) og Gavin Rossdale (Bush) er med på dette som mer enn noe annet fremstår som en krysning mellom lydsporet til et TV-spill og en karaoke-aften på stereoider.

Når riffingen tones ned, som i The Doors’ «Riders On The Storm» (med Linkin Parks Chester Bennington og Ray Manzarek) og George Harrisons «While My Guitar Gently Weeps» (med India.Arie og Yo-Yo Ma) beveger dette seg over i det hørbare. Da skinner noe av det som er poenget med Santanas distinkte toner gjennom.

Men mesteparten av denne platen er 2010-definisjonen av harry.


Tidigare publicerad på ABC Nyheter

/Tom Skjeklesæther