Recension
Plant, Robert
Band Of Joy
(Decca/Universal)

I septemberutgaven av det engelske musikkmagasinet Mojo er det et stort anlagt intervju med Robert Plant. Der forteller han at han stakk av fra nachspielet etter Led Zeppelin gjenforeningskonsert på 02 Arenaen i London i november 2007.

Det ble for heavy vibrasjoner. Det er ikke vanskelig å tenke seg at Plant der ble utsatt for et visst press for å gjøre sammenslutningen av Jimmy Page, John Paul Jones, Jason Bonham og ham selv mer permanent. Det er ingen overdrivelse å si at en verdensturné med Led Zeppelin kunne ha blitt tidenes største rocks spektakel. U2, Stones og Springsteen for ha oss unnskyldt.

Men Plant fant altså denne høstdagen veien til restauranten Marathon på Chalk Farm Road i Camden og satte til livs fire flasker med Keo (kypriotsk øl) og en halvflaske vodka. Deretter gikk han og la seg.

Samtidig kom plata «Raising Sand», duettplaten med Alison Krauss, som overasket alle som trodde at de kjente Plant godt nok for hans innsats som The Golden Rock God.

«Raising Sand» sopte med seg det den kunne av utmerkelser, solgte som hakka møkk (ikke minst i Norge) og la grunnlaget for en omfattende verdensturné.

Allerede da, på vårparten i 2008, ble det glist fra plateselskapsrepresentanter at en oppfølger kunne komme ganske raskt. I hvert fall var en konsert-DVD fra turneen et sannsynlig biprodukt, mens produsent T-Bone Burnett, Plant og Krauss vurderte nytt materiale.

Nå avslører Plant at forsøket på å lage en oppfølger til «Raising Sand» raskt viste seg å strande. Stemningen fra første gang lot seg ikke gjenskape (Plant er nøye med å understreke at toget ikke er gått for et samarbeid mellom ham og Krauss i fremtiden).

Plant er likevel ikke en artist som lar den slags motgang forvandles til ubesluttsomhet. Sammen med Nashvilles residerende mestermusiker og good guy, Buddy Miller, satte Plant sammen et nytt ensemble. Bestående av bassisten Byron House, trommeslageren Marco Giovino, multiinstrumentalisten Darrell Scott og sangerinnen Patty Griffin. Alle usual suspects i Millers musikalske univers.

Etter et målrettet opphold i et Nashville-studio er Plant på banen med 12 sanger under tittelen «Band Of Joy». Som både er navn på et pre-Zep band Plant og John Bonham spilte i, og ganske sikkert et valgspråk for sangerens musikalske virke. Plant gjør det som er riktig for ham selv, han satser på at fansen følger ham dit han vil.

Plant er en rocksnobb, en hund etter god musikk. Han har funnet frem til mesteparten av materialet på «Band Of Joy» selv. Unntaket i så måte er «The Only Sound That Matters» fra det ukjente Austin-bandet Milton Mapes 2003-utgivelse «Westernaire». Plant ble tipset om sangen av en venn.

Albumet begynner med en tolkning av Los Lobos’ 20 år gamle «Angel Dance» (opprinnelig å finne på det utsøkte albumet «The Neighborhood»). Videoen til sangen (se den nederst i artikkelen) viser Plant sittende i baksetet på en bil kjørt av sangens to komponister, David Hidalgo og Louis Perez, på tur gjennom East L.A.-barioene.

Deretter triller det på med velvalgte sanger fra Richard Thompson (32 år gamle «House Of Cards»), mest overraskende, to fra Duluth, Minnesota-trioen Low («Silver Rider», «Monkey») og relative obskuriteter forbundet med Texas’ R’n’B-sangerinnen Barbara Lynn og soulkvintetten The Kelly Brothers, depresjonsæra-sangen «Satan Your Kindom Must Come Down» (senest presentert for rockpublikumet på Uncle Tupelos «March 16-29, 1992») og «Even This Shall Pass Away», som har sin opprinnelse hos 1800-tallsdikteren og slaveriabolisjonisten Theodore Tilton.

Med fra «Raising Sand»-låtskriverne er Townes Van Zandt, hans «Harms Swift Away» skal være den siste sangen texaneren satte sitt navn på før han gikk bort første nyttårsdag 1997.

Kanskje ikke like tilgjengelig musikk tvers igjennom som «Raising Sand», men samtidig dypt særpreget countryblues servert oss av en sanger som neppe har vært ved bedre stemme på egenhånd og som i akselererende grad fremstår som seniorrocksakens absolutte forbilde.

Tidigare publicerad på ABC Nyheter

/Tom Skjeklesæther