Recension
LaMontagne, Ray
God Willin’ & The Creek Don’t Rise
(RCA/Sony)

Den amerikanske sangeren og låtskriveren Ray LaMontagne traff meg midt i hjertet med sitt første album, «Trouble», i 2004.

LaMontagne historie var av det oppsiktsvekkende slaget, han hadde vokst opp i en ustabil familie, der faren var en voldelig musiker med bånd til en av USAs outlaw-motorsykkelgjenger. Ray har videre hatt en trøblete skolegang og han flyttet tidlig hjemmefra, etter alt å dømme i et forsøk på å legge fortida bak seg.

Han fikk seg etter hvert jobb på en skofabrikk, der han arbeidet over 60 timer i uka.

En morgen ble han vekket av Stephen Stills’ «Treetop Flyer» på klokkeradioen, bestemte seg for å finne plata den hørte hjemme på og sluttet på fabrikken for å satse på musikken.

Etter noen år fikk han kontakt med produsent og musiker Ethan Johns (Kings Of Leon, den nye Tom Jones plata). Sammen skapte de musikken på fantastiske «Trouble», dynamisk folk-soul-rock der Johns trommespilling og LaMontagnes stemme virkelig gikk opp i en høyere enhet. «Trouble» er definitivt en av tiårets aller fineste plater, og ble, overraskende, en hit i England.

Siden har LaMontagne sluppet ytterligere to album; «Till The Sun Turns Black» (2006) og «Gossip In The Grain» (2008). Begge vel verdt å flagge ned.

Jeg intervjuet LaMontagne i Austin i 2006 og da bekreftet han at han er akkurat så sjenert som ryktene ville ha det til. Jeg kan ikke huske noen som har vært mindre komfortabel i en intervjusituasjon.

I dag bor Ray LaMontagne på en avsides gård i Maine med sin familie. Det er også hit han har brakt sitt band, The Pariah Dogs, for selv å produsere dette nye albumet.

LaMontage har svært god grunn å gi bandet headlinestatus. The Pariah Dogs utgjør det beste americana-musikkbandet som er å kjøpe for dollar. Her finnes nemlig to av USAs mest ettertraktede steelgitarister/multiinstrumentalister; Greg Leisz og Eric Heywood.

Leisz har spilt på så mange oppsiktvekkende utgivelser det siste tiåret at det er verdt en egen artikkel. På toppen av kaka; Alison Krauss & Robert Plants «Raising Sand». Han er helt klart et kvalitetsstempel som alene gjør det verdt å sjekke ut platene han bidrar på.

Eric Heywood var sist i Norge som blant annet steelgitarist i den ferskeste utgaven av Pretenders. Han har også bidratt på plater med Son Volt, Richard Buckner, The Jayhawks, Lucinda Williams og Madrugada.

Ved siden av disse gitarmaestroene har The Pariah Dogs med seg Jennifer Condos (Whiskeytown, Stevie Nicks, Jackson Browne, Warren Zevon) på bass og Jay Bellerose (Plant & Krauss, diverse andre T-Bone Burnett-produksjoner) på trommer.

Denne opphopingen av talent skaper likevel ikke noen «too many chiefs, no indians»-situasjon. Her nøyer alle seg med å gjøre det som er riktig for sangen: Tilbakeholdenhet av klasse preger hver og en av de ti sangene som utgjør en plate som i spirit kan minne ganske så mye om Neil Youngs «Harvest».

Ray LaMontagnes stemme har riktignok mer til felles med en ung Stephen Stills enn Neil Youngs, men den utsøkte bruken av steelgitarer gjør at det er lett å tenke på melankolien som også var Youngs varemerke på denne tida.

Albumtittelen, «God Willin’ & The Creek Don’t Rise», sto å lese på turnéplakatene til Hank Williams på tidlig 1950-tall. LaMontagne inkorporerer uttrykket i en sang om en cowboy(?) som et langt hjemmefra, med en feber som ikke vil slippe taket. Her spiller både Heywood og Leisz steel.

Albumet åpner overraskende funky til LaMontagne å være. «Repo Man» groover i halvannet minutt før LaMontagnes svært særpregede, rustne stemme kommer inn og foredrar historien til en forsmådd elsker som føler seg som en repo man (fra utrykket «repossess», gjerne brukt av finansinstitusjoner som tar tilbake kapitalvarer som betalingen uteblir på).

Men derfra og ut holder LaMontagne tempo og stemninger nede. «New York City’s Killing Me» er mer country enn LaMontagne har vært tidligere, med vemodige steelgitarløp av Heywood og velplassert barriton-gitar fra Leisz.

Låter som «Beg Steal Or Borrow», «Old Before Your Time», «For The Summer» og avsluttende «Devil’s In The Jukebox» beviser at LaMontagnes melodiske åre fortsatt er intakt.

Midtveis tas tempoet helt ned på «Are We Really Through» og «This Love Is Over», som er like triste som titlene antyder.

«God Willin’ & The Creek Don’t Rise» er musikk som kommer som bestilt til høsten som nærmer seg. Så dersom Norge skal bevare ryktet sitt som melankoli-connoisseurer, er det bare å åpne ørene for Ray LaMontagne.

Tidigare publicerad på ABC Nyheter

/Tom Skjeklesæther