Recension
Olson, Mark
Many Colored Kite
(Rykodisc/ Warner)

Mark Olson (48) er en underlig skrue. På midten av 90-tallet hoppet han av det svært fremgangsrike bandet The Jayhawks, akkurat da de var i ferd med å få sitt store gjennombrudd, for å ha tid til å kunne ta seg av sin MS-syke kone, artisten Victoria Williams.

Olson var The Jayhawks poetiske og uberegnelige egen «Neil Young», stemmen hans var i manges ører bandets sjel. The Jayhawks fortsatte uten Olson, laget gnistrende popplater, men klarte aldri å nå ut over kultkretsene som til gjengjeld elsket bandets musikk.

Olson bosatte seg i ørkenen i California og sammen med Williams dannet han ensemblet The Original Harmony Creek Dippers, som laget hele syv album mellom 1997 og 2004. Gjennomgående mindre produserte og strukturerte enn The Jayhawks plater.

Det vakte berettiget oppsikt da Mark Olson i 2007 slapp et nytt album som la lista like høyt som tilfellet var med The Jayhawks-platene «Hollywood Town Hall» (1992) og «Tomorrow the Green Grass» (1995).

«The Salvation Blues» var ganske enkelt en av de aller fineste platene som kom i 2007, deler av arbeidet med platen var gjort i Oslo, sammen med musikeren Alexander Lindbäck (Seven Doors Hotel) og Olsons nye kjæreste, Ingunn Ringvold (artist under eget navn som Sailorine).

«The Salvation Blues» var Olsons sanger om bruddet med Victoria Williams og reisene hans i kjølvannet av det havarerte forholdet. Plata, som kom i et flott bok-cover, med fotografier blant annet fra Oslo, hadde følgende tekst på støvomslaget: «A two-year journey through the heart of loss and redemption, in word and music. Illustrated with photographs.»

Fra og med 2005 har Olson også turnert med The Jayhawks-partner Gary Louris, et samarbeid som også manifisterte seg i et av høydepunktene på «The Salvation Blues», sangen «Poor Michael´s Boat».

I 2008 kom duoen med et helt album sammen, «Ready for the Flood», en aldri så liten nedtur for de av oss som, noe forhastet, ventet oss et nytt Jayhawks-album.

Forventningene til nye «Many Colored Kite» er, takket være «The Salvation Blues» høye. Da jeg for noen måneder siden fikk en pre-release-utgave av plata, må jeg innrømme at jeg ble skuffet. I mine ører hørtes «Many Colored Kite» mer ut som en Harmony Ridge Creek Dippers-plate enn som en oppfølger til «The Salvation Blues».

Men jeg fortsatte å spille platen, og i takt med at sommeren kom sigende, vokste sangene på meg. To av de aller beste er co-skrevet med Ingunn Ringvold, som også synger bakgrunnsvokal og spiller djembe og piano her og der. Det dreier seg om åpningssangen «Little Bird of Freedom», en premium countryfolkrocker av ypperste Olson-merke, der Ringvold og Jolie Holland deler harmonioppgaven.

Co-skrevne «Wind and Rain» er beslektet, men har noen sjarmerende taktskifter og en snakke-sekvens der Ringvold effektfullt synger vuggesangen «Nå må lille Anna sove» i bakgrunnen!

På lavmælte «No Time To Live Without Her» bidrar den engelske folklegenden Vashti Bunyan med stemme.

Et par sanger er utstyrt med vakre strykerarrangementer av Michele Gazich, fiolinisten som har vært en del av Olsons omreisende lille musikertrupp de siste årene.

Når strømmen kobles til er det som regel via el-gitaren til sanger/ låtskriver Neal Casal, som de siste årene også har vært en del av Ryan Adams band, The Cardinals.

Hm… «Many Colored Kite» når ikke helt opp til den store lytteropplevelsen som «The Salvation Blues» er, men den inneholder likevel såpass mye Olson-magi at den er verdt investeringen. Som nevnt innledningsvis, Mark Olson er en underlig skrue. Det må du være for å stille på coveret av plata di i 2010 ikledd en armløs strikkegenser av modell 70-tallsnerd.

Tidigare publicerad på ABC Nyheter

/Tom Skjeklesæther

Lyssna på Spotify