Recension
Los Lobos
Tin Can Trust
(Proper)

I 1978 slapp de fire kameratene David Hidalgo, Louie Pérez, Cesar Rosas og Conrad Lozano sitt første album som Los Lobos del Este de Los Angeles.

Med alt annet enn påtatt beskjedenhet kalte bandet, som raskt ble hetende bare Los Lobos, debutplata «Just another Band from East L.A.».

Over tretti år senere er Los Lobos en amerikansk rockinstitusjon, originalbesetningen er fortsatt inntakt, bare utvidet med saksofonisten/ organisten Steve Berlin på tidlig 80-tall. Et band som for lenge siden slo fast at de ikke er et hvilkesomhelst band fra verken øst eller vest.

Jeg tilhører den ikke ubetydelige internasjonale klubben som med jevne mellomrom er avhengig av min Lobos-fiks. Sist bandet slapp et straight studioalbum, «The Town and the City», er så langt tilbake som i 2006.

Derfor var det bra at kvintetten i fjor høst smatt innom med «Los Lobos goes Disney», der de tolker et snedig utvalg sanger fra kjente Disney tegnefilmer. Et album som i sin sprudlende spilleglede og musikalske oppfinnsomhet jekket stemningen til taket på et av sesongens mest høylydte julebord.

Kombinasjonen pinnekjøtt, akevitt, «I Wanna Be Like You» fra Jungelboka og trekkspillet til David Hidalgo viste seg å tenne den aller mest glitrende julestjerna. (Da det ble toppet med «Must be Santa» fra Dylans juleplate, «Christmas in the Heart», der samme Hidalgo også river av seg en forrykende trekkspillsolo, var det like før Jula 2009 gikk opp i limingen for undertegnede!).

På «Tin Can Trust» demonstrerer Los Lobos at de er veldig mye mer enn et band som kan Labambe oss ut av godstolen før noen har rukket å si «burrito».

Los Lobos er et tungt rockband som anno 2010 fremstår som en meksikansk-amerikansk viderefører av den magiske musikken til Grateful Dead.

Det understrekes med en gyngende versjon av Deads 1987-blinkskudd «West L.A. Fadeaway» (opprinnelig på albumet «In the Dark»), der Hidalgos stemme er spøkelsesaktig lik Jerry Garcias.

I likhet med Garcia er Hidalgo en suveren gitarist som klarer kunststykket å spille soloer som renner over av særpreg og intuitiv musikalitet på høyt nivå. En gitarhelt som aldri har behov for å bytte ut arbeidsskjorta med noe mer flashy.

På toppen av det skriver han svært gode sanger sammen med partner Pérez, sanger som ofte lykkes med å kombinere en særpreget melodiøsitet og tekster som bringer fortellingen om meksikansk-amerikanere videre med innsikt og empati.

Ved siden av teamet Hidalgo-Pérez skriver gitarist/ sanger Cesar Rosas bandets mest folkemusikkbaserte sanger, fremført på spansk, i dette tilfellet tittulert «Yo Canto» og «Mujer Ingrata».

Men aller mest serverer Los Lobos en form for rockmusikk som springer ut av en omfattende amerikansk tradisjon der folk, blues, country (og texmex) løfter seg til en høyere enhet, der ensemblesamspill og groove er mål og mening.

En form for rock som bare svært unntaksvis praktiseres i Skandinavia, Hellbillies og Motorpsycho er sjeldne praktikanter på hvert sitt vis.

Rockmusikk som også krever noe av lytteren. Ikke ulikt hva tilfellet er for den beste jazzen.


Tidigare publicerad på ABC Nyheter

/Tom Skjeklesæther