Recension
Crow, Sheryl
100 Miles from Memphis
(A&M/Universal)

Onde tunger sier at amerikanske Sheryl Crow er en artist som sørger for å være på rett sted til rett tid. At hun alltid dukker opp på de karrieremessig hippe hyllestplatene og at hun er uvanlig flink til å fremstå som politisk korrekt.

Da jeg i november 2003 hadde æren å få med meg Cash-familiens minnekonsert til Johnny Cash på Ryman Auditorium i Nashville, ble jeg ikke nevneverdig imponert av at Sheryl Crow der valgte å tolke sangen «Hurt». Trent Reznors (Nine Inch Nails) sang, opprinnelig sluppet i 1994, ble tolket av Cash på slutten av hans liv, og fikk i Cashs versjon en helt egen og svært personlig betydning, rørende og flott forsterket av Mark Romaneks prisvinnende video. I november 2003, to måneder etter Johnnys bortgang, var en popversjon av «Hurt», i en slik sammenheng, i beste fall upassende.

Men Sheryl Crow har solgt masse plater siden debuten med gigantselgeren «Tuesday Night Music Club» i 1994. Riktignok har salgskurven vært nedadgående, med 2008-utgivelsen «Detours» som svakeste kommersielle notering.

«100 Miles from Memphis» er ment å være Sheryls Crows «tilbake til røttene-plate». For sangerinnen som tidlig i karrieren var backingsanger for Michael Jackson er røttene soulmusikken som strømmet fra de amerikanske sørstatene på 60 og 70-tallet. Derfor er det heller ikke overraskende at «100 Miles from Memphis» har et visst retropreg over seg. Organisk spilt av et førsteklasses musikerlag som blant annet teller medprodusent og gitarist Doyle Bramhall II (kjent fra sitt samarbeid med Eric Clapton og bandet Arc Angels sammen med Dylan-gitarist Charlie Sexton).

På «Eye to Eye», en fjærlett reggae-sang, har Crow fått med seg Keith Richards på gitar og koring, uten at hans bidrag kan sies å tilføre veldig mye mer enn uomtvistelig ettertraktet navnefaktor.

Alle originalsangene på plata, med ett unntak, er skrevet i samarbeid med Bramhall II og platas andre produsent, gitaristen Justin Stanley. Det har resultert i materiale som fremstår som ganske så anonymt, litt vel mye «art-by-committee». Når dette fremføres med Crows ikke alt for egenartede stemme, er veien kort til det mediokre.

Denne utgaven av plata inneholder bonuskuttet «I want you back», hitsingelen fra Jackson 5´s 1969 debutalbum. En helt grei tolkning, som låtmessig likevel setter originalsangene på «100 Miles from Memphis» i ytterligere grått lys.

Tidigare publicerad på ABC Nyheter

/Tom Skjeklesæther

Lyssna på Spotify