Recension
Williams III, Hank
Rebel Within
(Sidewalk Records)

Shelton Hank Williams III ble født i Nashville i 1972, han er sønn av Hank Williams jr. og sønnesønn av Hank Williams, countrylegenden som ikke en gang rakk å bli så gammel som III er i dag.

Hank den første døde i baksetet på Cadillac’en sin, på vei ned the lost highway natt til første nyttårsdag 1952, 29 år gammel.

Hank III er en tydelig og bevisst viderefører av familietradisjonene, både som musiker og i sine livsstilsvalg.

I det siste nummeret av det engelske musikkmagasinet Mojo, det tohundrede i rekken, har bladet invitert Tom Waits som gjesteredaktør. Waits vesentligste egne bidrag til Mojo 200, er et eget intervju med Hank III.

Han forteller at han så Williams for første gang på konsert på Mystic Theatre (!) i sin hjemby, Petaluma i California, for to år siden.

Waits skriver følgende om sin konsertopplevelse; «I had heard his recordings, but they are just a piece of what his live shows are. This tall, lanky, chiselled buzzard of a cowman took to the stage and I heard the VOICE. We all know the sound. It comes from the swinging doors that hang off the back of my head. The steely guitar, the violin, his twang and his yodel.»

Og han fortsetter:

«The music takes you away. To a roadhouse with all the fixing. The dust, the tobacco perfume, stale beer surrounded by grey pompadours and beehives. I was entirely enchanted.He has that high and lonesome voice with a crack in it. He has the righteous fury of the deeply wounded and there´s blood in eyes.»

Alle som har fått med seg Hank III på konsert blir slått i bakken av en kraft og et raseri som har lite med hvordan countrymusikken, slik den forfektes i Nashville i dag, fremstår.

Hank III er riktignok bosatt i Nashville, lik bestefaren hans var på slutten av liv og karriere, men akkurat som tilfellet var med Hank den første, er ikke III den første byens notabiliteter tenker på når de trenger noen til å representere Music City, USA utad.

En av grunnene til at Hank III er politisk ukorrekt i Nasville, er at han driver en høylydt kampanje for å få gjenopprettet bestefarens medlemskap i musikkkollegiet Grand Ole Opry, countryshowet som er USAs lengstlevende ukentlige radio (og TV)- seanse.

Hank III legger ikke noe papp i mellom, han hevder at mye av den posisjonen Nashville har som musikkby er bygget på bestefarens genialitet og innsats som låtskriver. Et kunstnerisk virke som Hank den første fikk en posthum Pulitzer-pris for så sent som i fjor.

Country Music Hall of Fame and Museum har nylig hatt en stor utstilling under banneret «Family Tradition: The Williams Family Legacy». Turistene og countryfansen har strømmet til, vi er mange som har vandret ut av dørene med et Williams kaffekrus som et memento fra utstillingen.

Men så langt har Hank III bjeffet opp feil tre. Sjefen for å mediakontakt hos Gaylord Entertainment, selskapet som eier og driver Opryland, der Grand Ole Opry sendes fra, hevder at radioprogrammet bare kan ha levende medlemmer.

Det faktum at Hank Williams musikk fortsatt er å oppfatte som vesentlig mer levende enn mye av plastikken som tipper av Nashvilles samlebånd, er ikke en tanke som når gjennom hos Gaylords sjefer.

I mellomtiden fortsetter Hank III med å spille inn og utgi plater som sannsynligvis treffer demografien som Gaylord ønsker seg, amerikas arbeidende nedre middelklasse, som et lyskespark med en cowboystøvel utstyrt med en uvanlig taggete spore.

«Rebel Within» er festet til tape hjemme hos III, et sted som bærer det illevarslende navnet Hank 3´s Haunted Ranch og har musikalsk og produksjonsmessig mye til felles med III´s to siste utgivelser, «Straight to Hell» fra 2005 og «Damn Right Rebell Proud» fra 2008, en samling sanger som bare unntaksvis rapporterer fra et edruelig perspektiv.

Oppslaget heter denne gangen «Gettin’ Drunk and Fallin’ Down» og skal vi dømme ut fra den og andre sanger som «Drinkin’ Ain't Hard To Do», «Monshiner’s Life» og «Drinkin' over Momma», så har III en formue i vente den dagen han skulle føle seg i form til å innkassere panten.

Hank III og hans muntre medmusikanter har det amerikanerne kaller «the chops”, de behersker instrumentene til fulle og skaper et trøkk som løfter denne musikken ut av det nostalgisporet som den lett kunne ha havnet i.

Dette er rocka spilt hardcore country der steelgitar og fele får lov til å skinne og der Hank III er så klartekstet at plata, som en enslig svale i countryverdenen, nok en gang utstyres med merkelappen «Parental Advisory-Explicit Content».

Etter å ha sett Hank III smelle av som en avsaget hagle fra scenen ved flere anledninger, er det bare å istemme med Tom Waits, dette er en artist som må oppleves live for at hele bildeninkat skal utfolde seg.

Nå har Hank III utgitt egne plater i over ti år, det er rett og slett merkelig at ingen har funnet det bryet verdt å få mannen til en norsk scene på disse årene. Det er et symptom på at den sterkt hypede norske livescenen i alt for stor grad dreier seg om de samme artistene år ut og år inn.

Tidigare publicerad på ABC Nyheter

/Tom Skjeklesæther

Lyssna på Spotify