Recension
Elson, Karen
The Ghost Who Walks
(Third Man/XL/ PlayGround)

Engelske Karen Elson er et stort navn i modellbransjen, der hun på tross av sine 31 år har vært et ettertraktet navn i mange år allerede. Hun er godt vant med å befinne seg på forsiden av magasiner allerede, om en ikke for egne kunstneriske prestasjoner.

Men i tillegg til å beherske kunsten å strike a pose har Elson åpenbare egne kreative ambisjoner. Det har hun fått ektemann, allestedsnærværende rockgitarhelt, Jack Whites (White Stripes, The Racounteurs, The Dead Weather), hjelp til å realisere.

Resultatet er et album som burde komme som en aldri så liten overraskelse på folk med fordommer i forhold til hva man er opptatt av i motebransjen (denne anmelder inkludert).

«The Ghost Who Walks», platas tittel, skal være et klengenavn som Elson pådro seg under skoletiden på grunn av sitt spesielle utseende, blek, høy og tynn! (En smule likhet med skuespillerinnen Katharine Hepburn?).

Elson er heller ikke uten erfaring innen musikken, hun sang backing på en plate for Robert Plant allerede i 2003, hun har sunget duett med Cat Power på et hyllestalbum til den franske legenden Serge Gainsburg og et tidligere solokutt ble plukket ut til en samling som REMs Michael Stipe kurerte for musikkmagasinet Uncut for noen år siden.

Hun har vært/ er også en del av en politisk skuespillertrupp (!), The Citizen Band, basert i New York.

Elson er bosatt med White og deres to barn i Nashville, der White også driver plateselskapet Third Man Records. Et selskap som er dedikert til Whites konservative syn på plater, innspillingsteknikk og presentasjon.

Det er grunn til å tro at Jack White har hatt en viss innflytelse på hvordan sangene på «The Ghost Who Walks» fremstår, det gjennomgående soundet kan godt beskrives som «gotisk folk», hvori opptatt sunne doser med rock og country, ikke helt ulikt det White kokte opp for Loretta Lynn på plata «Van Lear Rose».

Ikke bare har Elson en utmerket og uttrykksfull stemme, hun har også et grep om låtskrivingen som er med på å løfte plata ytterligere.

Hun nevner selv inspirasjonskilder som PJ Harvey og Mazzy Star. Helt relevante pekepinner i retningen dette beveger seg. Legg til at det å være bosatt i Nashville også har sørget for at spøkelsene til Hank Williams, Ira Louvin og en uendelig rekke andre plagede sjeler fra musikkbyens bakgater marsjerer sakte i bakgrunnen.

Tidigare publicerad på ABC Nyheter

/Tom Skjeklesæther

Lyssna på Spotify