Recension
Petty, Tom
Mojo
(Reprise/Warner)

Tom Petty fyller 60 i oktober. Det er muligens i det perspektivet vi bør se at han har kalt sitt tolvte studioalbum, og det første på åtte år, med sitt faste band, The Heartbreakers, «Mojo».

Et afro-amerikansk folkelig uttrykk som kombinerer magisk og seksuell kraft. Rett og slett det å ha baller, være seksuell offensiv, ofte formulert «I got my mojo working…»

«Mojo» er en forvirrende plate, ikke fordi Tom Petty & The Heartbreakers her kaster seg ut i ukjent terreng eller på noen måte har lukket seg inne på laboratoriet.

Snarere tvert i mot er de femten sangene som utgjør «Mojo» merkverdig konvensjonelle rent musikalsk, mange av dem kan oppfattes som bluesjammer, slike som band underholder seg med på soundchecker eller når man mister tråden på øvinger.

«Mojo» skal da også være innspilt live i studio, uten overdubbing og nevneverdige fiksfakserier i ettertid. Vel og bra, men i dette tilfellet kunne man kanskje ønsket at bandet hadde tatt seg litt bedre tid.

Eller spurt seg selv om tida overhodet er moden for å lage plate, når materialet på det beste kan beskrives som avleggere av bandets allerede velfylte, melodistinne katalog.

Det er selvfølgelig førsteklasses musikere vi hører, undertegnede er av den oppfatning at The Heartbreakers i slag er verdens beste straighte rockband, overlegent dokumentert på den fantastiske «The Live Anthology» fra i fjor høst.

Det er i og for seg alltid fint å lytte til Pettys egenartede stemme, hans spesielle variant av «southern drawl», som kommer godt til sin rett på superlaidbacke «Lover´s Touch” og «High In The Morning», som kanskje er platas beste sang.

Reggaeflirten «Don't Pull Me Over» er bare blek og kommer ikke til å fortrenge noen fra samlingen «I shot the sheriff/ white reggae”.

Det åpner friskt med countrybluesen «Jefferson Jericho Blues», drevet frem av en insisterende munnspillfigur fra Heartbreakers tredje gitarist, Scott Thurston. Der og da er det mulig å tenke seg at Tom Petty & co er på sporet av noe av det som har gjort Bob Dylans tre siste plater til blytunge «keepere».

Men allerede på det andre kuttet, «First flash of Freedom» inntreffer en musikalsk rusling som dessverre er litt for betegnende for nivået på «Mojo».

Tidigare publicerad på ABC Nyheter

/Tom Skjeklesæther

Lyssna på Spotify